Fruktpanteren

En gang, ved et returpunkt i Oslo, kastet jeg glass og metall mens jeg holdt en banan idet en mann i frakk og skyggelue kom gående. Mannen nappet bananen ut av hånden min og slang den i containeren. Så gikk han videre, uten å si noe. Hvem han var, vet jeg ikke. Han forsvant mens den møllspiste hjernen min ennå prøvde å prosessere hva som hadde hendt. Det eneste jeg fikk med meg av Fruktpanteren, som jeg har valgt å døpe ham, var den halvspiste hamburgeren han holdt i hånda.

Det var mer banan hjemme. Likevel ble jeg satt ut. Pupillene mine forvandlet seg til blågrønne spørsmålstegn som flakket rundt på øyet. Hvorfor hadde dette skjedd? Hva hadde fått Fruktpanteren til å gjøre som han gjorde? Sinnet mitt vandret fra den ene teorien til den andre:

Teori 1:
Burgeren i hånden hans kan tyde på at mannen var på en kompromissløs kjøttdiett. De siste tre ukene hadde han ikke konsumert annet enn storfe, svin og kylling. Dette hadde han taklet svært dårlig, og til slutt var selve synet av en halv banan nok til å vekke et voldsomt raseri i ham.

(Nei, han var ikke sint.)

Teori 2:
Det hele var et påfunn for TV filmet med skjult kamera. Jeg var lurt. Av en ung og smakfullt antrukket Karlsen. Haha! TV-folk, altså. Alt dem finner på. Om noen måneder ville den tomsete reaksjonen min gå sin seiersgang på digitale plattformer. Jeg ville bli gjenkjent som Banana Toss Reaction Boy. Tolvåringer kom til å be meg om autografen, og jeg ville be dem dra til helvete.

(Nei, dette skjedde aldri. Produksjonen hadde dessuten trengt mitt samtykke hvis de skulle vise frem ansiktet mitt på TV, slik jeg har skjønt jussen.)

Teori 3:
Han var rusa. Høy på seg selv etter å ha dratt en sykelig mengde selvtillit opp gjennom neseboret. Fruktpanteren var ikke menneske, men en speed-gud, i stand til å gjøre hva enn det falt ham inn å bry seg med. Ingen dødelige kunne stanse ham. Ingen bananer kunne føle seg trygge.

(Nei, han fremsto ikke rusa.)

Teori 4:
Han var gal! Pling i bollen! Helt koko!

(Her tar jeg selvfølgelig selvkritikk. Verken «gal», «pling i bollen» eller «helt koko» er psykiatriske diagnoser, og jeg verken bør eller kan stille dem. Men nei, han så ikke gal ut.)

Teori 5:
Han trodde bananen min var laget av glass.

(Ingen tror bananer er laget av glass.)

Teori 6:
Han var ikke gal, men ugjerningen hans var født ut av et ønske om å gjennomføre en grunnleggende meningsløs handling. Han var, for å si det enkelt, helt ex.phil i huet.

(Kan ikke utelukkes, så klart, men det var da fælt til nihilisme fra noen som eter burger på rusletur i Bjerregaards gate?)

Etter hvert fikk jeg samlet meg. Jeg hev det som var igjen av vinflasker, maisbokser og syltetøyglass, viet meg til kildesorteringen, denne ryddige og systematiske ordenen i regi av Oslo kommune. Så dro jeg hjem og spiste en ny banan, som for å rette opp i en datafeil. Det hjalp ikke. Den bueformede frukten smakte av skuffelse. Til slutt måtte jeg gi slipp, akseptere nederlaget, erkjenne at jeg ikke fikk tvunget logikk på en surrealistisk situasjon. Det eneste jeg vet er dette: enda så mye jeg tror jeg har kontroll, vil det alltid komme påminnere om hvor hjelpeløs jeg er i et univers fylt med kaotiske krefter. Fruktpanteren er så langt den mektigste av dem.

Foto av Giorgio TrovatoUnsplash