Et helvetes begjær

Hvor mange er vel ikke drevet inn i religion av frykt? Vi har ofte blitt fortalt om det som venter i helvete, at vi skal lide til evig tid med en straff som motsvarer synden. De rike knuses under vekten av pengesekker; fråtserne drukner i sin egen galle; de voldelige skåldes i brennende blod; forræderne fryser fast i is. Frykten er forståelig – hvem vil lenkes fast til lidelse? Man er tvunget til å bli, man kan aldri forlate.

Dette er et sterkt bilde, som har vart i flere årtusener og skapt et varig avtrykk i kulturen. Ideen om helvete gjenfinner vi også hos antikkens grekere som hadde en idé om en underverden man dro til etter døden, for aldri å forlate. Tanken om hva som holdt de døde fast, er imidlertid en helt annen. I en av Platons mer obskure dialoger, Kratylos, er det en passasje som vender komplett om på tanken om at helvete er lidelse.

I dialogen samtaler Sokrates med en venn om Hades, herskeren i underverden. Og deretter følger en kort utlegning om menneskelig natur.

Sokrates spør sin venn: Hvilket bånd virker sterkest på mennesket? Er det tvang eller begjær?

Vennen svarer at begjæret er meget sterkere. 

Hvorpå Sokrates svarer: Ville ikke mange flyktet fra Hades om han ikke bandt dem med det sterkeste bånd?

Slik er det altså, alle de døde holdes fast i underverdenen av begjæret. Men hva slags begjær? Det opptrer jo i så mange former. Sokrates har et svar på dette også, og spør: Finnes det noe sterkere begjær enn tanken på å bli et godt menneske? 

Spørsmålet hans svarer seg selv retorisk: vi ønsker alle å bli gode mennesker, og vår egen vilje er sterkere enn tvangen andre pålegger oss. Sokrates konkluderer at Hades holder de døde igjen med begjær, at han overbeviser dem med de vakreste taler og fullkommen visdom. Og plutselig er helvetes fyrste blitt en stor velgjører.

Dette virker så motstridende mot alle våre dyptsittende ideer om hva helvete er, det er nesten utenkelig at djevelen frister med godhet. Men det er en leken og forlokkende tanke: hvorfor skal ikke de angrende synderne ha et begjær etter endelig å bli gode? Hvilken tvang kan være større?