Visdom er idiotisk

“Kjærligheten … er ond”. Med snufsing og de mange berøringene av ansiktet, nevrotisk rykningn rundt øynene, flakkende men intenst blikk, og ikke minst det generelt slitne uttrykket, fremstår ikke alltid den slovenske filosofen Slavoj Zizek som den mest troverdige blant tenkere, der han fomler, skravler og babler seg i vei gjennom de mest obskure temaer, på de mest vanvittige YouTube-kanaler. 

Ikke bli overrasket om denne nå eldre filosofen nesten umerkelig glir fra nitidige analyser av den eksistensielle dybden i Kung Fu Panda, til vitenskapens dominerende rolle i våre liv, over til Hegels syn på historien, for så å ende med en anekdote om slovenernes brautende onaneringshistorier. Men ikke la deg lure: Zizek er utvilsomt en av de virkelig store nålevende filosofer i vår tid, og er blitt omtalt som kulturteorienes “Elvis” og “den farligste filosofen i vesten”, blant mange andre ting. 

Ofte blir han av meningsmotstandere anklaget for å ikke ha et klart system. For der han lett river ned og kritiserer andres, og ikke minst kritiserer kritikerne, og kritikernes kritikere og så videre og så videre fremstår hans egne tanker som en forvirret og forvirrende salig blanding – for ikke å si røre – av Lacans suspekte psykoanalytikk, Heideggers kronglete værensfilosofi, Hegels tåkete dialektikk, Marx’ kontroversielle kulturkritikk ispedd sære betraktninger rundt onani og kjærlighet. Dette pluss en god dose populærkulturelle referanser til filmer, tv-serier, spill og porno – som hans mange favoritt-tenkere blir satt inn som kommentatorer på – gjør at det er lett å avfeie ham som en gammel eksentriker med for mange assosiasjoner. Men nok en gang vil jeg si; ikke la deg lure. 

Når sloveneren  sier at visdom er idiotisk, for eksempel, så mener han at vi lever i en “visdomskultur” der gode formuleringer og forfinet språk eller fagsjargong kan få selv de mest vanvittige og ekstreme tanker og ideer til å fremstå rasjonelle. Spesielt i denne “informasjonstiden” vi lever i, der du kan smelle anførselstegn rundt et hvilket som helst utsagn, sette det under et klassisk fotografi av en gammel, hvit mann i toga og/eller 1800-talls dress, og voilá ha gitt en følelse av visdom. Når Zizek sier at kjærligheten er ond, mener han at all kjærlighet innebærer en form for forskjellsbehandling, der du velger noe fremfor noe annet, som objektet for din oppmerksomhet, og dermed, nødvendigvis, velger bort en hel haug med andre ting (mennesker, dyr, land, idealer, etc.). Intens kjærlighet er diskriminerende, og dermed implisitt voldelig. Voldelig, men nødvendig. 

I mine øyne er Zizek en av de store kjærlighetsfilosofene, for han kan sies å befinne seg i en dyp og lang vestlig tradisjon som forsøker å forstå dette mystiske og altoppslukende fenomen, og han blunker ikke når han ser ned i elskovens avgrunn, men speiler den menneskelige tilstand tilbake igjen fra den. Han gjør dette ved å se på de produktene vi lager for å uttrykke oss; det være seg diktning, filosofiske teorier, arkitektur eller animasjonsfilmer. 

“Jeg frykter disse postmodernistene som snakker om sex som sunt; som noe som har en klar funksjon for helse. Som om det var det det handlet om! Jeg liker tanken på sex som en nødvendig del av kjærlighet. Jeg er villig til å selge moren min inn i slaveri, bare for å pule deg for evig. Det er noe fint, transcendent ved det hele. Jeg forblir en uhelbredelig romantiker.” –Slavoj Zizek