En uvanlig rettsak

Året 1937 skjer det den 87 år gamle kunstviteren og museumsdirektøren Abraham Bredius tror skal bli en naturlig kulminasjon på en lang og bejublet karriere: Et maleri han umiddelbart gjenkjenner som ikke bare en hvilken som helst Vermeer, men én fra kunstnerens tapte periode, blir lagt i fanget på ham. At oppgaven tilfaller nettopp Bredius kommer ikke som en overraskelse, da han tross alt er blant de fremste ekspertene på nederlandsk gullalder. Faktisk er han så innflytelsesrik at samtlige til og med kaller ham for Paven.

Og Paven er, som det sies, ufeilbarlig. En ufeilbarlighet Bredius utøver i sin beretning om det første møtet med Vermeers Mennene ved Emmaus i hans samtids kunstbibel, Burlington Magazine. Skal man tro det man leser, er verket så overbevisende malt, så elegant i dens kompleksitet, så fenomenal i dens komposisjon og religiøse skildring, at det utvilsomt er en autentisk Vermeer man har med å gjøre. Etter en lang budrunde blir verket solgt til Museum Boijmans van Boijningen, og anmeldere beretter snart om hvordan de ellers prateglade besøkerne i Boijmans ikke kan annet enn å tie, konfrontert med andaktsstemningen i rommet der verket henger. Til og med kunsthistorikerne sliter etter sigende å holde tårene tilbake i maleriets åsyn. Det har lykkes Vermeers verk å svøpe den vestlige kunstverden i sin aura. 

Når det etter krigens slutt i 1945 blir kjent at kunsthandleren Han van Meegeren har ervervet 137 bilder fra Hermann Görings private samling i bytte mot en original Vermeer, blir han arrestert og stilt for riksrett; samarbeidet med nazistene skal dømmes med døden. Men Van Meegeren erklærer seg for uskyldig. Han påstår at verket han solgte Göring er en forfalskning, som i likhet med fire ytterligere bilder – deriblant det som i snart 7 år har hengt i Museum Boijmans van Boijningen –  er malt av ham selv. 

I det som blir en høyst uvanlig og høyst publisert rettssak, tillater man Van Meegeren å bringe med lerret og maleutstyr i rettssalen, og i løpet av seks måneder bevitner aktoratet, juryen og pressen skapelsen av en tilsynelatende splitter ny Vermeer. Etter hvert som det blir klart at Van Meegeren ikke skal dømmes for kollaborasjon, men for forfalskning, begynner et nødvendig men pinlig oppryddingsarbeid. Metervis med tekst om det nå vemmelige og ballongformede hodet til Van Meegerens Jesus, blir kastet som et klede over kunsthistorikernes opprinnelige entusiasme. Bestikket og bollene Van Meegeren brukte som referanser samles inn som bevismateriale, utstyres med merkelapper og sperres inn i låste lagerrom. Og selve kunstverket, foran det man i syv år har grått og beundret, blir for alltid tatt ned fra veggen, og gjemt bort i kjelleren til Museum Boijmans van Boijningen