Mellom indignerte incels og frigide feminister

«Erotisk frustrert?» spør du, «går det ikke bare an å være ‘seksuelt frustrert?’» Kåtskap som flommer opp som bølger i kroppen, og som ikke får sitt utløp er noe vi alle kjenner på fra tid til annen, i den grad vi er levende, pustende vesener, med uvegerlige biologiske drifter. Analogt med kåtskap er sult og tørst, som utgjør andre livsnødvendig drifter i kroppen, og de intense følelsene forbundet med dem stilner ikke med mindre de får tilgang på objektet for sin streben: mat og vann. 

Så kan man hevde så lenge man får tilgang på mat, vann og sex – at man «får seg no’» i ordets mange forstander – så vil sult, tørst og kåtskap bli mettet, og frustrasjonen vil fordufte. Så enkelt er det ikke. For vi mennesker hører ikke bare til naturen, men til kulturen, og ikke bare til kulturen som sådan, men til en bestemt en. Erotisk frustrasjon heller enn seksuell frustrasjon, er et ubehag som eksisterer; ikke bare i individuelle kropper, men også på et samfunnsmessig plan. 

Der vi er forbannet og velsignet med seksuell drift (les; kåtskap!) som vi deler med de andre dyrene, er vi også dømt til å være kulturelle dyr. Med noen hederlige unntak, må ikke våre fettere og kusiner i dyreriket lære seg å ha sex; det kommer naturlig for dem. Homo sapiens derimot, må lære seg å ikke bare være seksuelle, men erotiske. Problemet er at vi lever i en tid som har forsømt sin rike erotiske arv.

Vi lever i et seksuelt samfunn, ikke i et erotisk, og det er akkurat det som er problemet. Sex skriker ut til oss fra alle kanter, være seg kondomeriet-reklamer (noen særdeles estetisk oppegående) på hver nettside i VG og Dagbladet, bybildets promotering av klær, til og med i mat. En skulle tro at med all denne åpenheten rundt sex og seksualitet, vil frustrasjonen bli stagget, men det ser ut til at det er det motsatte som er tilfellet. Erotikk blir i dag redusert til sex, som i sin tur blir ytterligere redusert til stimuli for enkeltpersonen, som så bruker det som ledd i en prosess for selvrealisering, heller enn det det kunne vært; et forsøk på en gjensidig hengivelse til en annen person i hans eller hennes komplekse seksualitet; en person som ikke bare har kroppslige, men eksistensielle behov. Det sistnevnte er erotikk slik Platon forstod det (filosofen vi har begrepet fra), som en higen etter å besiktige de evige formene bak de enkelte manifestasjonene av dem; kjærlighet, med andre ord.

Men det er flere linjer med håp å spore.  Guden Eros er ikke død. Vi maktet ikke å drepe ham, fullstendig, da han alltid befant seg i periferien av vår kultur. Nå må vi hente ham tilbake igjen.

Dette er et utdrag av en lengre tekst som ble publisert 30. mars 2020.
Les resten av teksten her.