Min farmor og hennes plukkfisk

Min farmor, Karen Amalie Kleive, var en staselig kvinne. Til tross for at hun kom fra relativt trange kår i Rjukan, oppførte hun seg som en britisk aristokrat fra en svunnen tid. Hun var bibliotekar, en meget belest kvinne, hadde ordene i sin makt og fulgte nøye med på nyhetene. Hun var forfengelig, kledte seg i skjørt, hadde lyst, krøllete hår og dessuten to blå øyne som strålte med slik glans at det gikk til hodet på min farfar – en femten år eldre organist. Farmor og farfar var blant de første i Skien by som skaffet seg en bolig med et ekstra toalett i underetasjen. Det skulle være ordentlig, mente farmor. I tillegg viet ekteparet et helt rom til bøkene: et bibliotek med forgylte skatter– som senere gikk i arv til undertegnede. 

Det jeg husker best fra mine besøk hos farmor og farfar, er kontrastene: Der min farfar var mutt og lite interessert i konversasjon, var min farmor en glødende formidler og initiativtager. Hun inviterte alle og enhver – naboen så vel som snekkeren – på skinkesmørbrød og te fra løvtynne kopper, hun arrangerte lyrikklubber og stod bak overdådige middagsselskaper.

Min farmor var en gourmet. Hun serverte spenstige foretter – rekecocktail, løyrom og medisterkuler, mektige hovedretter –  viltkjøtt, oksebryst og fløtestuet klippfisk og, selvsagt, overdådige desserter – tilslørte bondepiker, multegelé med mint og lubne pærer i rødvin. Det var farmor selv som stod for høstingen av Skiens berømte pærer. Selv i en alder av 85 var hun å observere i sin omfangsrike hage med søppelsekker, kasser og en mengde antall hageredskaper til forskjellige formål. Og hun gjorde alltid sitt hagearbeid i skjørt!

Spisestuen duftet av buljong, fløtemysost og kraft til alle døgnets tider, og på bordet stod porselensasjetter, glitrende sølvtøy og messing-lysestaker. Ved siden av spisebordet stod en tralle møysommelig plassert med et godt utvalg drikke til både store og små.

Da min lillesøster og jeg var på besøk, sørget hun alltid for å gjøre stas på oss. Hun introduserte oss for plukkfisk –  en mild, saliggjørende blanding av torsk, poteter, rømme og smør. Det var i grunn ikke noe særlig hokus-pokus over denne retten, men farmor tilberedte den med en slik fintfølelse og virtuositet at det var ren nytelse å ta for seg av hennes fat. 

Det var derfor på sin plass å servere plukkfisk da jeg skulle invitere venner til middagsselskap her forleden. Jeg kom på at jeg hadde glemt detaljene i oppskriften, og sendte pappa en melding for å høre om han hadde tatt vare på farmors oppskrift. Selvsagt hadde han det. Karen Amalie Kleives plukkfisk er og blir hellig for ethvert Kleive-barn, og vil sannsynligvis samle enhver Kleive-generasjon i årene som kommer.

Her følger altså oppskriften på farmors plukkfisk, godt videreformidlet av min far – som klokt nok ikke har tilpasset retten vår tid. Atskillig med smør og fløte, med andre ord. Lenge leve farmor og hennes plukkfisk!

Plukkfisk:

1 1/2 store gule løk, finhakket, kokes i en drøy halvliter helmelk og et par skikkelige! spiseskjeer meierismør

800g kokt torsk (et par billige frosne blokker på 400g holder fint, må gjerne tine noen timer før de trekkes i godt saltet vann)
800 g kokte, gode poteter
(ikke mer poteter enn fisk, heller omvendt)

La løken putre i melka en halvtimes tid.
Sett over og kok ferdig poteter. Skrell og hold varme.

Kok opp vann i egen kjele til fisken, og TREKK fisken til den er klar, kjenn om den løsner innebyrdes med en gaffel etter 8-10 min. Altså ikke koke, men vannet skal såvidt røre på seg, jo mindre jo bedre !!! Ta ut av vannet, og la den renne godt av. Putt alt i gryta sammen med de ferdig kokte, skrelte, varme potetene.
Stamp alt sammen til en fin masse.
Tilsett (minst) ett beger seterrømme og rør den godt inn.

Smak til med salt, hvitt pepper og en dæsj reven muskatnøtt (den siste kan evnt sløyfes).

Servér med godt flatbrød, evt ekstra øko rørosrømme. Fett er viktig!!! Bruk helmelk, meierismør og ordentlig rømme!

Klem pappa