Motiv og mening

Jeg sitter med en forseglet konvolutt i fanget. Hendene mine skjelver smått. Hvorfor all denne spenningen? Flere av de andre i kollektivet stikker hodene sine frem over skuldrene på meg for å observere det som er i ferd med å skje. Jeg fisker innholdet ut av konvolutten og blar sakte gjennom det. Vi smiler, vi ler. De tjuefire små, rektangulære fotografiene jeg blar gjennom vekker et spekter av følelser.

Hele seansen får meg til å undre over hva et fotografi egentlig er, og hvilken funksjon fotografiet har for oss mennesker.

I den reneste forstand er et fotografi bare en permanent gjengivelse av et svært begrenset utsnitt av virkeligheten. Den fastfrossede, forstummede fortellingen om et mikrosekund. Et utstoppet øyeblikk fremstilt som et to-dimensjonalt fargespill på et stykke filmet papir.

Men et fotografi er også et resultat av refleksjoner. På den ene siden viser det refleksjonen av et øyeblikk, rent fysisk – det varige avtrykket etter de reflekterte lyspartiklene som smetter gjennom en glefsende lukkeråpning på et spesifikt punkt i tid og rom. På den andre siden representerer fotografiet refleksjoner omkring et øyeblikk, rent psykisk – fotografens ønske om å forevige et gitt utsnitt av sin egen opplevelsesverden. 

Det kan altså ikke tas et fotografi uten et motiv.

For vi mennesker bader i øyeblikk. Vi drukner i øyeblikk. Den menneskelige bevissthet er lenket til tiden, der den haler og drar i oss, sleper oss nådeløst fra det ene øyeblikket til det andre. Og fra det andre til det som følger etter det. Selv de gode øyeblikkene farer ustanselig forbi oss i sidesynet. 

Våre opplevelser, følelser og inntrykk glipper mellom fingrene på oss som sandkorn. De er vanskelige å gripe. Øyeblikk lar seg simpelthen ikke fange der de renner ut i sanden, som om spriket mellom fingrene våre var innsnevringen på timeglasset som klokker selve livet.

Fotografiet tillater oss imidlertid å fange et øyeblikk. Det vaker i skjæringspunktet mellom øyeblikket og evigheten. Når tidsdimensjonen går tapt et sted mellom virkeligheten og fotopapiret blir bildet et varig tilfluktssted fra tiden selv. Motivet blir et fast, uforanderlig holdepunkt i en verden der allting flyter. Noe man klamrer seg fast til i tidevannets dønninger. 

Men man griper ikke om seg i blinde. Det er langt fra tilfeldig hva man velger å holde fast ved. Motivet er motivert, et resultat av et bevisst utvalg, der du aktivt velger å fremheve og bevare ett perspektiv på virkeligheten, fremfor uendelig mange andre.

Og det er nettopp dette valget – denne bevisste forpliktelsen til et spesifikt punkt i tid og rom – som kan gjøre fotografiet finere enn øyeblikket det foreviger. For fotografiet representerer noe ekstra: mens øyeblikkene skyller over oss uten å vise noe særlig hensyn til våre trosoppfatninger og verdier, tillater fotografiet oss å fremheve – både overfor oss selv og andre – hva i denne verdenen vi opplever som betydningsfullt.

Foto: Othilie Stokseth