Keeper Kanon

Min far var fotballspiller, og omgås fortsatt fra tid til annen de gamle lagkameratene. Det er særlig én av dem jeg har i tankene, og han er, når sant skal sies, av et helt annet kaliber. Fyren går under navnet Keeper Kanon. Første del av kallenavnet er selvinnlysende: han var lagets målvakt. Men han var også en usedvanlig tørst type; hver gang anledningen åpnet for det (eller ikke, alt ettersom), så kunne du banne på at Keeper’n ville være kanonfull. Julebord eller enkel seiersøl, det spilte ingen rolle: Keeper Kanon drakk seg alltid fra sans og samling.

Det nærmer seg tjue år siden den gang, og historien er annerledes nå. Keeper’n sliter. Mens alle de andre lagkameratene studerte og skaffet seg jobb, etablerte familier og dyrket grønnsaker i drivhusene sine, gikk det ikke like strøkent for vår gode venn. Han havnet på samfunnets skråplan, og der ble han værende. Ikke at han er blitt noen alkoholiker, det er andre forhold som tynger han ned. Ting er ikke lenger som i gode, gamle dager.

Jeg husker spesielt én episode min far fortalte meg om. Den oppsummerer Keeper Kanons verdensanskuelse ganske så greit, og handler om hans forhold til Systemet. Som du kanskje har gjettet deg til, er han ikke noen stor urbanist, ingen intellektuell bohem. Men en sjelden gang tar han turen til hovedstaden. Kanskje har han et ærend, kanskje ikke. Hva vet jeg. Én dag kjører han inn til sentrum, hvor han parkerer ulovlig. Det vil si, han vet ikke selv at han står ulovlig. Bilhjulet krysser så vidt den hvite stripa, og for den pedantiske parkeringsvakten som litt senere oppdager dette, er dette en overtredelse som ikke kan gå ustraffet hen. Boten skrives ut på 850 kr. 

Det Keeper Kanon så beslutter å gjøre, forbauser meg like mye hver gang jeg tenker på det. Han tar boten, som for øvrig er av en betydelig økonomisk belastning for ham å regne, med et skuldertrekk. Han spaserer ned Karl Johan, inn Grand Café. Der, med et lekent smil om munnen og et djevelsk humør, tar han seg til å bestille dagens fire-retter, akkompagnert av en utsøkt (og svindyr!) rødvin. Det rumler i magen. Keeper Kanon er sulten.

Så blasert Keeper’n har blitt, tenker du kanskje. Men nei. Når all maten er fortært og den påfølgende kaffekoppen slurpet tom, avslører han det som hele tiden har vært intensjonen. Keeper’n har de siste fem minuttene fulgt nøye med på servitørene og funnet ut at de er uoppmerksomme. Han vet at det lar seg gjøre; lydløst reiser han seg og smyger ut bakdøra. Igjen ligger tomme tallerkener og glass, samt en regning som beløper seg på 850 kr. Slik, tenker Keeper Kanon med sin innbilske logikk, går det opp i opp. Tar man fra de fattige, ja, da kan de fattige ta fra de rike igjen. Slik er sirkelen sluttet, slik kompenseres parkeringsboten. Den mer helhetlige logikken som ligger til grunn, er at det er Systemet med stor s som er skyld i alt faenskap som har skjedd ham. Systemet er ute etter å ta ham. Det at vi lever i kanskje verdens mest vellykka samfunn, har åpenbart ingenting med saken å gjøre. Stick it to the man, Keeper Kanon.

Foto av ÁLVARO MENDOZAUnsplash