Spell noe du kan!

En novemberkveld i 2018 spilte frijazzbandet mitt, Master Oogway, i Saunaen på Salt i Oslo. Konsertlokalet lå vegg i vegg med badstuen, og badstuens tribune dannet taket over scenen hvor kvartetten spilte. Lyden fra bandet ble sendt inn i saunaen, hvor folk hadde tatt inn i varmen iført badetøy for å nyte en øl eller to. Hver gang noen kjølte seg ned med kaldt vann, fikk bandet også påspandert en skyll.

Det står respekt av at Salt tok sjansen på å presentere såkalt smal musikk, nisjemusikk eller sær musikk (kjært barn har mange navn) for et publikum som kanskje ikke var vant til slik musikk. For alt jeg vet, er det ikke sikkert dette publikummet vanligvis oppsøker improvisert musikk. Kanskje de setter pris på noen små musikalske drypp? Å prøve å åpne noen dører inn til denne verdenen er uansett verdt et forsøk.

Om folk setter pris på små drypp eller ei – Master Oogway låter som det låter. I utgangspunktet tilpasser ikke bandet seg en gitt smak eller behag. Jeg tror det kompromissløse har potensiale til å gi store opplevelser, uansett om det overrasker, behager, forbauser eller provoserer.

Master Oogway klarte i alle fall å fremkalle noen reaksjoner denne novemberkvelden. Til å begynne med spilte vi et svevende, atmosfærisk strekk, og etter en stund syntes jeg vi trengte en kontrast til dette drømmende universet. Derfor fant jeg fram linjalen min, som jeg pleier å bruke for å lage støyaktige lyder. Jeg satte igang å skrape på gitarstrengene, og små plastikkorn sprutet fra linjalen. Bandet giret om, og ble med på det nye energinivået. Vi kom inn i en sone, spilte høyt og det hele ble ganske fett. Så merket jeg at noen prikket meg på skulderen. Jeg tenkte ikke noe særlig over det, før jeg kjente mer prikking. Det var tydelig at noen ville ha kontakt. Da jeg løftet blikket vekk fra gitaren, ble jeg møtt av en skikkelse kun iført en særs stram speedo og en halvliter i neven. Han sa: «Spell noe du kan!». Jeg hadde aldri opplevd noe lignende, og i forbauselse klarte jeg ikke å si annet enn «hæ?». «Spell noe du kan!», fikk jeg høre igjen, etterfulgt av at «dette her passer ikke for publikummet der inne!». På det tidspunktet var jeg så satt ut at jeg ikke klarte å si annet enn «hold kjeft, vi speller», i håp om at den provoserte publikummeren skulle gi opp kampen. Det skulle ikke være tilfellet, da han gjentok «spell noe du kan!». Jeg reagerte nærmest instinktivt med å ta linjalen jeg tidligere hadde benyttet til musikalske formål og slå løs på den irriterte (og irriterende!) publikummeren. Han gikk ennå ikke sin vei, og jeg så meg pent nødt til å dytte ham vekk, mens han fortsatte å skjelle meg ut. Til slutt skygget han banen, og jeg kunne fortsette å spille støyete musikk med linjalen/slagvåpenet mitt. Ikke før senere forstod jeg hva som faktisk hadde skjedd, og at reaksjonen min var noe spesiell.

For alt jeg vet var denne mannen en fagperson, som hadde dyp innsikt i hvordan en konsert skulle utføres, men er det realistisk? Uansett har jeg veldig lite lyst til å undervurdere publikum, eller tilpasse kunsten etter hva jeg tror faller i smak. For alt jeg vet var det noen på Salt som satt pris på det vi holdt på med? Kanskje var det andre som likte en musikalsk utfordring? Uansett hva det øvrige saunapublikummet satt igjen med, har jeg aldri opplevd denne reaksjonen siden novemberkvelden i 2018. For å være helt ærlig, synes jeg reaksjonen til speedo-mannen var ganske fresh.