Toalettprat til besvær

Hvis en tar utgangspunkt i alminnelige konvensjoner for sosial atferd, kan man påstå at det er en del ting som ikke anses som akseptabelt å snakke om. Innenfor denne kategorien faller alt som har med dobesøk å gjøre.

Om vi skal tro Kvinner og Klær, går mennesket i gjennomsnitt på do mellom tre og syv ganger om dagen. Med tanke på hvor nødvendig og naturlig dobesøk er, og hvor ofte det inntreffer, burde det kunne speile måten vi snakker om det på. Men som med så mye annet, oppfattes dobesøk på vidt forskjellige måter. Noen behandler det nærmest som en sosial arena, andre som en helt privat affære. Slik er det også med alt som er do-relatert som samtaleemne.

Det er forståelig at ikke alle ønsker å bli observert med buksa rundt anklene, og det er rimelig at ikke alle har et spesielt behov for å diskutere kroppens etterlatenskaper. Men selv om vi ikke har lyst til å rope til verden om alt som foregår inne på toalettbåsen, burde det i nødsfall være mulig å nevne.

Som barn sa man ofte fra om at man måtte på do. Det var ingenting tabubelagt ved frasen: Mamma jeg er ferdig! I en voksen alder hender det ikke like ofte, men en sjelden gang kan man finne seg i en situasjon der man rett og slett er nødt til å adressere sitt fornødne. 

Enkelte kafeer eller spisesteder opererer med en ordning der man trenger nøkler for å få tilgang til toalettet, og det er her det kan bli spesielt problematisk for de som oppfatter dobesøk som en privat affære og doprat som en utilgivelig synd.

Heller enn å spørre enkelt om nøkkelen til toalettet, tyr disse menneskene til nye metoder for å få frem et skjult budskap. De kan finne på å mime deler av akten, peke seg på skrittet, benytte snodige synonymer og metaforer (“tømme ryggen”), eller utelate enkelte ord i form av «Jeg må veldig … også tar jeg en cortado!»

Med frykten for doprat oppstår det et nytt språk. Et språk viet til det man for enhver pris vil unngå – det såkalte ”porselenskontoret”. Det er et språk som få mestrer, men som overraskende mange benytter. Det er et språk som krever både tid og energi, og som kan ha en tendens til å gjøre situasjonen mer ubehagelig for alle involverte.

Det spesielle med dette universelle språket er at det gjør oss alle like, det blottlegger alle. Fra snobbete jusstudenter og krøkryggede bestefedre, til nybakte foreldre med barnevogna full av bæsjebleier, er dette dospråket alle og enhvers akilleshæl.