Skrjabin og musikkens åpenbaring

Jeg er Gud!

Jeg er intet, jeg er leken, jeg er friheten, jeg er livet!

Jeg er de ytterste grenser, jeg er tindenes tinder!

Ordene til en psykotisk person lukket inne bak lås og slå på mentalsykehus? Eller kanskje del av et dikt? Nei, dette er ordene til den russiske komponisten Alexander Skrjabin. I sin samtid ble han ikke ansett for å ha en psykotisk sykdom. Han var heller ingen poet. Likevel fremsatte han slike uttalelser både privat og offentlig, og etter sigende var han seriøs når han gjorde det. Disse tilsynelatende megalomane trekkene kom ikke bare til uttrykk gjennom eksentriske personlighetstrekk, også Skrjabins musikk vokste i omfang i takt med hans tanker om seg selv. Til slutt trodde Skrjabin at det var hans oppdrag å redde verden gjennom sin kunst.

Skrjabin ble født inn i en aristokratisk familie i Moskva i 1872. Moren var en begavet pianist, faren studerte jus og ble diplomat. Alexander var deres eneste barn, og moren døde da han bare var ett år gammel. Han ble deretter tatt hånd om av sin tante, ettersom faren til stadighet var utenlands. Barndommen var preget av mobbing, blant annet på grunn av sped kroppsbygning, og det er nærliggende å tro at dette var med på å prege hans psykiske helse og personlighet. 

Hans kunstneriske produksjon kan deles inn i to perioder. I den første komponerte han hovedsakelig pianomusikk i tradisjonell stil. Den andre fasen starter ikke på et bestemt tidspunkt, men utviklet gradvis fra den første. Verkene som ble komponert i denne perioden, ble i økende grad preget av et nytt musikalsk språk og nye, dristige harmonier og rytmer. Det er disse komposisjonene, som inkluderer både pianostykker og symfoniske verk, som preget hans ettermæle. Den gradvise musikalske modning illustreres godt av hans fem symfonier. Det vil si, kun de tre første er fullverdige symfonier, de siste to er énsatsige tonedikt. 

Skrjabin mente at musikk og filosofi var uadskillelig, og at musikk og at all kunst bare er redskaper for å uttrykke idéer og følelser. Videre mente han at musikken ikke skulle stå alene, men inngå i en helhet. Dette synet var utvilsomt påvirket av Richard Wagner, men det var til slutt i teosofien han fant et hjem for sine filosofiske og åndelige lengsler. Han hadde en uforbeholden tro på at hans komposisjoner kunne lede til åndelig ekstase og åpenbaring. Ikke overraskende har mange av verkene fra etter århundreskiftet en ganske unik, mystisk, esoterisk og tidvis psykedelisk karakter. Men Skrjabin gikk et skritt videre:

De siste fem årene av sitt liv brukte Skrjabin nemlig all sin tid på verket «Mysterium», som skulle bli en syntese av alle kunstformer. Fremførelsen ville være så overveldende for mennesket at den ville føre til apokalypse og dannelse av en ny verden. Fremførelsen skulle foregå i India med Himalaya i bakgrunnen, og omfatte musikk, dans, sang, spesielle lys- og visuelle effekter, samt bruk av forskjellige dufter. Men bare 43 år gammel dør den selverklærte messias av blodforgiftning forårsaket av en ubetydelig kvise på overleppen, med skissene til «Mysterium» på notestativet. Det var neppe denne døden Skrjabin så for seg.