Elnett og muggsopp

I går kveld var jeg i Operaen. Det er lenge siden sist. Den gang så jeg et eller annet udugelig juleshow som varte og rakk til broren min sovnet på armen min og sverget på at han aldri mer skulle vende snuten sin mot det hvite marmorhuset igjen. Operaen er selvfølgelig mye mer enn livstrette forestillinger som har bestemt seg for å «sprite det opp» på helt feil måte; det huser flotte konserter, teaterforestillinger, ballett – og alt på én gang. 

Mest av alt tiltrekker det seg gamle damer som løper rundt i draktene sine og etterlater seg en eim av Elnett og Chanel No 5. Slik har det luktet i elleve år nå, helt siden åpningen i 2008. Alternativt skyldes denne eimen et nylig funn av muggsopp i veggene som anslås å koste en saftig million å fjerne. 

Det har gått en stund siden det var etikette å pynte seg for å besøke det norske kongerikets kulturinstitusjoner. Dette skyldes nok delvis et ønske – kanskje til og med krav – fra mang et menneske om at kunsten skal være for alle, ikke bare forbeholdt eliten. Slik har også kleskoden blitt løsere, (selv om det fortsatt finnes både posører, nostalgikere eller eldre damer med eim av Elnett som tviholder på lakkskoene sine i møte med kunsten). 

Jeg drar ofte for å se teater, men pynter meg sjelden. Jeg synes en stor del av stasen er å betrakte alle disse eldre kvinnene som skjelvende fyller opp glassene med hvitvin og slurper høylytt i salen mens de sutter på en FOX eller knasker kamferdrops. Det hele fremstår som en statusparade – en rød løper for velstående, eldre kvinner og menn som gjerne fortsatt vil utvise en form for kulturell kapital og samfunnsengasjement nå som livet praktisk talt renner ut mellom fingrene på dem. Mon tro hva de tenker, i møte med vår tids slubberter, disse nonchalante drittsekker, som ikke engang gjør et forsøk på å VASKE HENDA ETTER DASS. 

Jeg husker godt den gangen jeg satt ved siden av et gammelt ektepar da jeg så forestillingen «Vi tygger på tidens knokler». Alle som har sett denne forestillingen vet at det på et tidspunkt dukker opp fire peniser i godt øyesyn, dinglende i ujevn takt foran trynet på publikum. Fire peniser senere, og det eldre parets kulturelle aften var forbi. De hadde pyntet seg for ingenting. Men de hadde i det minste fått vist seg frem, og det var kanskje nok. 

Foto av Birmingham Museums TrustUnsplash