Full figur

De største menn hadde evnen til å utføre alt så sant de ville. Ingeniør, maler og arkitekt, ett og det samme. Hos Leonardo Da Vinci heter det: en mann er ikke maler hvis han ikke er universell. (Eugène Delacroix)

Det er 500 år siden renessansemennesket Da Vinci levde, og enda fremstår han som et uforklarlig mysterium. Hvordan kan én mann alene ha vært så hinsides genial? Kan vi komme nærmere et svar i hans ikoniske maleri Mona Lisa?

Da Vinci gjorde store oppdagelser på tvers av disipliner. Vi mangler et nøyaktig norsk ord for å beskrive hans karakter, men “tusenkunstner” er kanskje det nærmeste vi kommer med ett ord. Han var hedonist, men ikke på den måten vi vanligvis ser for oss. Det var nemlig nysgjerrigheten som var hans umettelige trekk. Biografier og dagbøker er fylt med atskillige eksempler på hans elleville tanker og ideer, og vi får være direkte vitne til hans glupske nysgjerrighet.

Sidene i notatbøkene er fylt med absurde og makabre spørsmål og undringer som må besvares. “Regn ut arealet av Milano og omegn”, “spør Benedetto Portinari hvordan de forflytter seg på isen i Flanders”, “finn ut hvordan tungen til en hakkespett ser ut” og “blås opp et par griselunger og legg merke til om de utvider seg både i bredden og lengden, eller bare i bredden”, skriver Da Vinci til seg selv.

Erfaring og observasjon var hans viktigste verktøy for læring. Den eneste måten å forstå noe var å se på det fra alle vinkler. For å forstå anatomi måtte han se kropper, i alle former og fasonger. I et notat skriver Da Vinci: “Dra på kurbadet hver lørdag hvor du vil se nakne menn”. Fra et anatomisk perspektiv gir det mening å studere enhver kroppsdel – men hvorfor var det slik at han unnlot å fordype seg i det kvinnelige legemet?

Det hersker liten tvil om at han best likte menn. Han skriver: “den menneskelige akten av coitus [samleie] og de medvirkende kroppsdelene er så motbydelige, at hadde det ikke vært for de vakre ansiktene (…)  ville naturen mistet menneskerasen.”.

På tross av sin aversjon, tegnet Da Vinci kvinner så vel som menn. Vi finner imidlertid en sterk kontrast mellom uttrykkene: de fleste av hans mannlige subjekter ble portrettert i full figur og gjerne nakne. Kvinnene derimot, er dekket med klær og kun vist fra midjen og opp.

I lys av hans legning vekker det oppsikt at det aller mest berømte – ja, kanskje verdens mest ikoniske –  verk, er Mona Lisa. En tilsynelatende kvinnelig skikkelse. Men hvor kvinnelig er hun? Kanskje har Da Vinci klart å fange essensen av det fullkomne mennesket i Mona Lisa, en androgyn figur som skildrer det feminine og maskuline i én og samme skikkelse? Kan vi gjenfinne det geniale i det som hverken er helt maskulint eller helt feminint – men i krysningspunktet? 

Dyp observasjon og fascinasjon danner grunnlaget for hans geni. Muligens har hans legning og følelse av utenforskap også gitt ham grunner – og ikke minst vilje – til å følge sin nysgjerrighet.

Men om det faktisk er slik at man må gi avkall på dansen mellom mann og kvinne for å bli genial, har jeg nok gitt opp for lengst.