Brev til en venn

Hvem er du? Hvem skriver jeg til? Du kan være min bestevenn eller min bestemor; erkefiende eller elsker; kanskje sitter du på en øy i det nordlandske havgapet, kanskje sitter du på en buss gjennom tigerstadens trafikk. Det er umulig å vite, denne usikkerheten er uoverstigelig. 

Dermed vet jeg heller ikke hva eller hvordan jeg skal skrive. Denne teksten vil bli tatt imot på vidt forskjellige måter avhengig av hvem du er. Noen vil heve på øyenbrynene, andre vil finne den tankevekkende, og mange vil allerede ha lukket nettsiden med en letargisk letthet.

Usikkerheten over hvem som leser denne teksten, vil for meg føre til en stilmessig middelvei. Hvordan kan jeg føre språket inn poetiske refleksjoner eller vitenskapelig presisjon om jeg ikke vet hva som vil fenge deg? Så da gjør jeg ingen av delene – jeg vakler og vingler.

***

Nylig satt jeg meg ned for å skrive et brev til en nær venn som bor i Berlin. I begynnelsen var språket haltende, det fant aldri fotfeste. Jeg hadde bygget en stø grunn under meg med en allmenn form, med en stil som rettet seg mot alle og ingen. Plutselig skulle jeg skrive til en, og bare en, og jeg fant ikke de riktige ordene.

Vi snakker sammen ofte, sender artikler og korte tekstmeldinger om alt og intet. Begge to lever travle liv, og finner knapt tid til å prate over telefonen. Så all kommunikasjon foregår i korte drag slik som formen krever; ingen sender en traktat over telegraf, ingen sender en artikkel over tekstmelding. Alle samtaleemner blir hvilende på overflaten. 

Dybden er fraværende, vennskapet satt på vent – det dyttes inn i en mellomfase med jevnlig kontakt, men uten at man kan skrive noe av betydning. Alle rike samtaler som utgjør et vennskap erstattes av hyppige, korte utvekslinger. 

Brevet til min venn skulle være motsvaret til denne knapphet – men det er en døende form. Dette er imidlertid ingen sørgesang over blekk og brevpapir. Derimot er det en refleksjon over befrielsen i å skrive til en enkelt mottaker. For jeg fant en frihet i å vite nøyaktig hva jeg vil si ham, og hvordan jeg skal si det; jeg vet hvem han er, og hvem jeg er i forhold til ham.

Om det er et valg mellom hyppighet og dybde, mellom tekstmeldinger og brev, vet jeg ikke hva jeg ville valgt. Kanskje trenger vi begge.