Om det å ofre

Oppofrelsen er et ufravikelig aspekt ved vår tilværelse og har alltid spilt en sentral rolle i det menneskelige drama. Det er imidlertid noe ved offerhandlingen som ser ut til å ha endret seg med tiden. I oldtiden ble offerrollen ansett for å være hellig. I dag tåler vi knapt å være et offer for noe.

At offerhandlingen fortsatt er viktig for oss er dog vanskelig å bestride. Hvert år markerer store deler av verden fødselsdagen til Jesus Kristus, offerlammet som døde på korset for å frelse menneskene fra deres synder. I verdenshistoriens mest innbringende film, Avengers: Endgame, ofrer superhelten Tony Stark sitt eget liv for å gjenbringe ro og orden til universet. Og mens tusenvis av iranere tok til gatene tidligere denne måneden for å markere det mange anså som en martyrdød, lå den globale sjakkeliten fortsatt og drømte seg våte på det legendariske dronningofferet til Magnus Carlsen fra VM-matchen mot Sergej Karjakin i 2016.

Det er med andre ord noe ved offerhandlingen som fremdeles gir gjenlyd i oss, som om våre DNA-strimler var dets kveilede klaviatur og menneskeånden var dets klangbunn. En del av oss må altså fortsatt mene at ofringen er hevet over det hverdagslige. Samtidig later det til at deler av visdommen som ligger innbakt i offerritualet har blitt glemt og dét i en tid der det underliggende budskapet blir viktigere for hver dag som går.

En virkelig oppofrelse innebærer å gi avkall på et gode i håp om at det vil føre med seg et større gode i fremtiden. Det er altså noe man gjør for fremtiden – ikke på bekostning av den. Tolket slik er offerhandlingen noe som fremdeles foregår på individnivå. Enten du piner deg gjennom en romantisk komedie for å blidgjøre partneren, løper deg til blodsmak i munnen for sommerkroppen 2020 eller slenger to av lakenene fra storstipendet inn på BSU, så følger du den samme underliggende idéen: du hengir deg til smerte og ubehag i øyeblikket i bytte mot din egen berikelse og sikkerhet i fremtiden.

Problemet oppstår imidlertid når det samme prinsippet skal favne om fellesskapet, samfunnet eller kloden som en helhet. Vi står overfor en klimakrise som kun kan løses gjennom oppofrelser – ikke et enkelt, men mange små daglige ritualer fra oss alle. 

Et ritual er en handling som utføres jevnlig og gjentas bevisst. I dagens samfunn er det ikke lenger et ritual å oppgi noe av personlig verdi til fordel for vårt fremtidige fellesskap. I oldtiden ofret man menneskeliv i håp om å bedre fremtidens tilblivelse. I dag ofrer man fremtidens menneskeliv i håp om å bedre nåtidens tilværelse.

Mens artsmangfoldet stuper, havnivået stiger og skogene forvandles til aske, så er behovet for å dyrke et slikt fortapt ritual større enn noensinne. Menneskeheten trenger en superhelt, en frelser, et sonoffer, et eksempel som aldri før. Nei, ikke bare ett eksempel. Vi vil trenge millioner, kanskje milliarder, av eksempler.

Men la oss starte med ett. La oss starte med deg.

Foto av Francesco AlbertiUnsplash