De ærliges uttrykk


En øvelse: Forsøk å skrive uten å tenke på hvordan du ønsker å fremstå. 

For noen år siden kom jeg over en velsignelse av en roman, Sexus, skrevet av amerikaneren Henry Miller. Da den første danske oversettelsen kom ut i Norge på 1950-tallet, ble den beslaglagt av politiet. Boken var, ifølge professor i psykiatri Gabriel Langfeldt – mannen som et tiår tidligere hadde diagnostisert Hamsun med «varig svekkede sjelsevner» –  så «uappetittlig, vulgær og til dels sadistisk-pervers at der ikke blir plass for noe skjønn» med tanke på litterær kvalitet.  Vel, det får den ærverdige gamle knarken mene som han vil. Det er imidlertid ikke det bluferdige, erotiske innholdet som er mest interessant i denne sammenheng. Det er Millers refleksjoner rundt egen skriving som ble det avgjørende for meg.

I en passasje skriver forfatteren: «Hver dag dreper vi våre fineste innskytelser. Det er derfor vi føler dette stikket i hjertet hver gang vi leser noen linjer fra en mesterhånd og gjenkjenner dem som våre egne, som de spede skudd vi kvalte i fødselen – fordi vi manglet tro på våre egne evner. Alle mennesker er i stand til å frembringe dype sannheter når vi bare får ro til det og blir desperat ærlige med oss selv. Vi trekker alle på den samme kilde».

Felles for de amerikanske forfatterne er at de får meg til å rødme. Det er nesten litt forbudt å le. De åpner deler av virkeligheten for meg og slår opp dører som jeg av gammel vane holder lukket. De forstyrrer meg; og amerikanerne mer enn noen andre. Dette er langt fra jåleri, de skriver alle rett som det er. Forfatterne utviser en fullstendig mangel på litterær berøringsangst, og deler sine åpenhjertige og oppsiktsvekkende beskrivelser i romaner langt flere norske lesere burde stifte bekjentskap med.

I 2017 holdt jeg et foredrag om de jødisk-amerikanske forfatterne Saul Bellow og Philip Roth for mine medstudenter på litteraturstudiet. Jeg snakket om humor i litteraturen, og i den forbindelse sa jeg også noen ord om Nietzsche. Etter foredraget fikk jeg det klassiske oppfølgingsspørsmålet fra en student på første rad: «Hvordan kan du stå inne for noe sånt som dette? Nietzsche var jo kvinnehater!»

Det er her det blir nødvendig å spørre: Hva søker man i litteraturen?

For meg handler god litteratur om å gjengi virkeligheten på en så sannferdig måte at alle mennesker skal kunne forstå mer – uansett hva de ellers «mener» og hva forfatteren «mener». Da Henry James skulle forklare hva som skulle til for å bli en god forfatter, sa han at en forfatter burde forsøke å bli en person som legger merke til alt: «one of the people on whom nothing is lost.» De aller beste forfatterne jobber intenst med å finne det rette språket for det de ser. De betrakter verden på helt forskjellige måter; det er da bare naturlig at noen av dem blir bitre grinebitere – og at vi følgelig må ta litteraturen med en klype salt!

At man ikke kan sette pris på Nietzsche på grunn av hans kvinnesyn, er det samme som å kaste Hamsun på bålet fordi han holdt med tyskerne, kalle Knausgård ræva fordi han var ufin i skildringene av sin kone eller nekte Handke nobelprisen fordi han bagatelliserer bosnieres tap under krigene på Balkan.

Det eneste som betyr noe for meg i lesningen, er at jeg blir berørt, provosert eller underholdt. Stor skrivekunst tar deg med inn i en verden du blir truffet av, samme hvor fremmedartet den kan virke. Hva hjelper vel en sunn, fornuftig tanke om den er dårlig formulert? Og vice versa: En skribent med ufine tanker bør være fordømt presis. I litteraturen søker jeg intet annet enn dype sannheter, og ingenting underholder meg mer enn de ærliges uttrykk.