Å rive en mur

Skal vi tro narrativet i Pink Floyds konseptalbum The Wall er det mange mennesker som har konstruert psykiske murer rundt sin personlighet. De er fasader konstruert for å beskytte mot trusler — ekte så vel som innbilte. Gjennom albumets narrativ skildres oppveksten til en ung gutt kalt Pink. Allerede som lite barn er han tungt preget av angsten som hører med det å vokse opp i en verden preget av krig. Særlig etter at hans far reiser til et fremmed land som soldat for aldri å returnere. Hans engstelige og overbeskyttende mor bidrar til å mate angsten og isolasjonen, og legger med det et solid grunnlag for en mur uten sidestykke.

Det hverken Pink eller hans mor virker å forstå, er at murene vi bygger rundt oss selv kun bidrar til å isolere oss fra omverden. De forsvarsverkene vi skaper for å beskytte vår egen identitet er til syvende og sist skadelige; de hemmer både påvirkning utenfra og utfoldelse innenfra. Mens murene vokser blir utsikten til verden utenfor innsnevret, og etter hvert som isolasjonen øker, og uvissheten om omverden stiger, øker også redselen. Redselen for det fremmedgjorte skaper et krav om konstant beredskap, og påfører enormt stress. Slik vokser forsvarsverkene seg større av selvforsynt nødvendighet.

Slik var det i alle fall for meg. Tross en tidlig fascinasjon for Pink Floyd, og da særlig The Wall, skulle det ta meg mange år å innse hvor kolossal og overveldende min egen mur omsider hadde blitt. Den hadde blitt en så integral del av min egen personlighet at jeg helt automatisk hadde dedikert all min energi til de forsvarsmekanismene som holdt muren ved like. Enhver forestilt trussel mot denne fasaden resulterte i full panikk, og utløste gjerne en kaskade av spydigheter, bitende sarkasme og giftige personangrep. Blant alle måtene denne angsten manifesterte seg var hatet og avskyen for andre mennesker det skumleste. Alle mennesker som utfordret den tryggheten muren angivelig skulle opprettholde ble umiddelbart ansett som fiender i en innbilt strid.

Slik holdt jeg omverden på avstand, og det som ble vist frem var en fasade i form av en kul, kald og kalkulerende hobbyfilosof. Å komme til det punktet hvor jeg innså hvor dypt forskanset jeg var, har tatt lang tid. Forsvarsmekanismene trer fortsatt frem fra tid til annen, særlig i perioder preget av høyt stress. 

For meg har det å rive muren blitt et prosjekt som jeg ennå ikke kan se slutten på. Vær varsom. I en tid hvor murer, fysiske og politiske, konstrueres verden over er vi ikke tjent med å slave i vei på våre egne.

Foto av Paweł CzerwińskiUnsplash