Kortlevd løgn, langlevd kvalitet

I 1760 utkom en diktsamling av en mytisk skald ved navn Ossian. De episke diktene omhandlet helten Fingal og var blitt muntlig overlevert i flere hundre år av gæliske skalder, før skotten James Macpherson hadde reist rundt på det skotske høylandet og samlet dem inn. Dette ble mottatt som den skotske Homer, den skjulte nasjonaldikteren de britiske øynene aldri hadde hatt. Det er vanskelig å underdrive innflytelsen som denne episke diktsyklusen hadde – alle mine superlativer og hyperboler ville kommet til kort. I Frankrike diktet Rimbaud om  “mers d’Ossian”, Herder kalte det for «Naturpoesie», og Goethe lar unge Werther lese Homer når han er oppstemt og Ossian når han er nedstemt. Ossian-diktene formet flere generasjoner av romantikere, den lagde et uutslettelig inntrykk på den europeiske kulturen.

Problemet var: Macpherson fortalte ikke sannheten – diktsyklusen var en forfalskning.

*****

Modernismen fikk en vond start i Australia. Det var en relativt marginal kunstnerisk retning, og innenfor poesien var det særlig magasinet Angry Penguins som var representativt. I 1944 mottok magasinet en rekke dikt skrevet av en ung mann ved navn Ern Malley som hadde dødd året før. Søsteren hans hadde funnet diktene blant sakene hans og sendt de inn til magasinet. Redaktøren ble oppstusset og oppslukt over diktenes kvalitet, det var noe av det beste han hadde lest av modernistisk diktning. Neste nummer ble naturligvis viet til Ern Malleys dikt – dessverre var det hele en bløff.

Alle diktene til Ern Malley ble skrevet i løpet av en dag av to konservative poeter. Det var ment som et hån og en latterliggjøring av modernismens formsprengende og absurdistiske dikt. Diktene ble skrevet gjennom å åpne bøker på tilfeldige sider, velge et ord eller frase helt tilfeldig, for deretter å sette disse sammen til et meningsløst hele. De valgte bevisst halvrim og dårlige allusjoner, og forsøkte å gjøre det så lite poetisk som mulig. Da bløffen ble avslørt, var dette en stor flause for magasinet og satte den australske modernismen flere år tilbake. 

*****

Dette er to tilfeller av litterære bløffer; den ene genuin, den andre parodisk. Det interessante spørsmålet er ikke hvorvidt det finnes noen likheter eller hva dette sier om litteraturens verdi, spørsmålet er heller: spiller det egentlig noen rolle?

Omstendighetene rundt spiller selvsagt en viss rolle; ingen leser Ossian i dag som en skotsk nasjonalskatt, eller Ern Malley som en stor dikter – men selve diktene lever videre. Selv om det i dag er bred enighet om at Macpherson i stor grad fant opp det meste, så er det like stor enighet om at det er fantastiske dikt. Macpherson ønsket å skape en sensasjon ved å ha funnet noen tapte dikt, og det gjorde han – men nå som bløffens bluss var slukket, så leses diktene fortsatt. Nå i desember utkommer en ny norsk oversettelse av Ivar Havnevik, Fingal – syklusens kvalitet er åpenbart ikke begrenset til å ha en historisk verdi.

Det samme gjelder Ern Malley-bløffen, hvor det er to ironier. Den første er at de to konservative poetene er glemt som forfattere selv, mens deres bløff fortsatt leses med stor interesse. Den andre dype ironien er at uansett intensjon, så lyktes de så godt med bløffen, for godt, slik at de faktisk skapte modernistisk poesi. Redaktøren av magasinet Angry Penguins sluttet aldri å hevde at diktene faktisk hadde en reell kunstnerisk verdi – og han er ikke alene om det, skikkelser som John Ashbury og Robert Hughes trakk dem til brystet. De to konservative poetene skapte noe varende – enten de ville det eller ikke.