Å gråte på innsiden

Forestill deg hvordan hans hjerte verket etter hans frue,
Hans hustru i tårer; og likevel blunket han ikke;
Hans øyne kunne like gjerne vært laget av horn eller jern
For alt hun kunne se. Han hadde denne evnen–
Gråt, om du vil, på innsiden.

Disse linjene er hentet fra Homers Odysseen. De beskriver scenen der Odyssevs, i en heroisk akt av psykisk mot og stoiske evner, unnlater å avsløre seg for sin kone. Kona blir kurtisert av innpåslitne, snikaktige prinser som Odyssevs må ta innersvingen på ved å bruke list fremfor fysisk makt.

For oss i det moderne, vestlige samfunn er det blitt ganske normalt å snakke om våre indre følelser. Det å forestille seg, eller bare tenke på, at man kan gråte på innsiden, slik Homer beskriver at Odyssevs gjør, er ikke et fantasifullt krumspring, men ofte en del av dagligtalen i vår vestlige del av verden. Det finnes knapt en følelse som ikke kan føles på innsiden; “Hun frådet av raseri, men sa ikke et ord”. Våre indre, menneskelige verdener er ikke tomme kammere, men rikt møblerte rom av følelser vi tilegner oss gjennom oppveksten. 

På Odyssevs’ tid var det å gråte på innsiden uhørt, og knapt noe som kunne forestilles av de fleste av Homers samtidige. Hvordan kan dette ha seg? Man skal naturlig nok ikke forstå det slik at steinaldermennesker, folk i antikkens hellas, eller personer i middelalderen ikke hadde følelser! Men måten de snakket om følelsene var såpass annerledes at det vi kan kalle “det indre register” ikke ennå rent kulturelt var tilgjengelig for dem. Det de homerske grekere, som Akilles, Paris og Odyssevs, hadde var gudene. Akilles blir ofte beskrevet som fullstendig revet med av sin hovedemosjon; opplevelsen av fyrrig krigslyst oppildnet av hans mest karakteristiske følelse, krigsguden Ares. Akilles befinner seg “i Ares’ makt” kunne grekerne si. Paris og Helena på deres side utløste hele Illiaden ved å bli kåte; også kjent som å bli henrykt av erotisk vellyst forbundet med Afrodite som man hevdet hadde “forbarmet seg” over de to elskerne.

En kompleks historie vi alle er en del av, skulle til slutt føre til at gudene ikke lenger ble assosiert med følelser, men objekter i den eksterne verden. De ble løsrevet fra de menneskelige sfærer, før deres eksistens til slutt kunne bli benektet. Det å få et komplekst indre liv er både en bragd og en byrde. En bragd fordi vi må lære oss hva ord som sjelesorg, melankoli og livsbejaende betyr, noe som kraftig beriker og delvis også skaper våre indre meningsrom. En byrde fordi vi, når vi har lært disse ordene, og fått et indre liv, er forpliktet til – i likhet med noen av de store filosofene i den moderne verden, som Nietzsche, Heidegger og Wittgenstein – å forlate våre indre rom, og besøke andres av ren medmenneskelighet. 

«Språk», hevdet den tyske filosofen Jaspers, i en kritikk av Heideggers syn på fenomenet Værens hus er ikke (bare) et indre rom, «men broer som forbinder våre sinn, og vi er pent nødt til å krysse dem.»