Kalkunens indre

Vi spiser kalkun på julaften. Det betyr at jeg årlig får være vitne til en høytidelig obduksjon av fjærkre. I det følgende vil jeg redegjøre for en detaljert tilnærming til viktige komponenter som er avgjørende i et slikt krevende og forseggjort prosjekt.

Første steg er utvilsomt det viktigste: jazz opp affæren. Louis Armstrongs grøtete vokal er å foretrekke. Merk deg at de myke tonene også kan jazze deg ned – julen er et springbrett til kjærlighet og tanker om levd liv. Når roen har senket seg, trekker min mor på seg et par latekshansker av naturgummi. Disse har god barrierefunksjon mot bakterier og virus og anbefales ved alle arbeidsoppgaver hvor det er risiko for smitte eller forurensing. God følsomhet gjør at en bevarer fingerferdigheten. Hun smyger én og én finger inn i hvert sitt hull, og trekker i den elastiske gummien så det smeller mot huden.

Min mors lateksfingre trenger seg inn under tynt kalkunskinn. Hun masserer innsidens vegger med ekte smør, persille og kjærlighet i dyp konsentrasjon. «Det tar tid å komme innunder huden på en», sier hun så, før hun fyller den ene hånden med et fyll bestående av sødme og pikante smaker, knytter neven og kjører den inn i kalkunens anus.

«En kalkun uten et indre, er ingen hel kalkun.» Vi nikker samstemt og alvorstungt. Hånden hennes dreies rundt der inne, romsterende, før hun trekker den langsomt ut, syr igjen hullet, og tørker svetten av pannen. Den påfølgende natten er tett og ugjennomtrengelig, likeså stillheten. Endelig jul.