Enfant terrible

Her om dagen møtte jeg en gammel venn over en kaffe for å sanke så mye informasjon som mulig om Kaj Skagen: Hvem er denne mannen som helt siden sin debut i 1971 har vært litt av en enfant terrible i kongeriket Norge?

Der de fleste norske forfattere ikke er i stand til å skape liv og røre i det hele tatt, har denne fyren allerede fra 20-årsalderen klart å skaffe seg en rekke betydelige personer på nakken, politikere så vel som kulturpersonligheter. Samtlige anmeldere har sagt det med spyd hver gang han har levert fra seg skriverier, og essays og romaner er blitt beskrevet som demagogiske, grisete, til å spy av, og like nødvendige som “en grunn og grumsete sølepytt i september”. 

– Han er en genial fyr, på mange måter, kunne min venn fortelle.

Selv hadde han møtt Skagen ved flere anledninger opp gjennom årene da de begge tilhører det antroposofiske selskap: en slags metafysisk interessefront som i stor grad baserer seg på Rudolf Steiners filosofiske og erkjennelsesteoretiske arbeider fra 1880- og 90-årene.

– Da jeg anmeldte en av bøkene hans, ringte han meg og sa at han var misfornøyd med anmeldelsen. Og at jeg var lat. Så fortsatte krangelen i avisen, sa min gamle venn.

– Hvorfor så kranglevoren? spurte jeg.

– Han er en kriger. Og det liker jeg. Han hadde nok ikke trodd at jeg er minst like krigersk. Men jeg tror han likte det. Han kan være temmelig streng mot folk han ikke respekterer.

Et godt eksempel på sistnevnte er Skagens «Bazarovs barn» fra 1980-tallet. Det var mange som ikke kunne fatte og begripe hvordan han kunne driste seg til å skrive en bok der et stort antall betydelige norske forfattere ble dømt fullstendig nedenom og hjem. Espen Haavardsholm i Morgenbladet hevdet at Skagen tilhørte typen som trodde på demoner, mens Dagbladets kulturredaktør Hans Fredrik Dahl antydet at Skagen var nazistisk og kulturfascistisk motivert.

Romanen tar utgangspunkt i Turgenjevs romanfigur Bazarov – den første erklærte nihilist. Det blir blant annet hevdet at Knut Faldbakken aldri hadde blitt en så populær forfatter om ikke “tomheten sitter øverst ved denne verdens bord”. Skagen er rett og slett så møkk lei av å lese om følelsesmessig degenerering, tankeløshet og ansvarsløse samleier bak syrinbusken på foreldrenes landsted at han ser seg pent nødt til å skrive et kampskrift mot syttitallets litterære institusjon.

– Men Skagen tar litteraturen alvorlig, fortsatte min venn.

– Når litteraturen fjerner seg fra menneskene, skriver han et sted, begynner den å dø, for ingen roman er skrevet ferdig før den er skrevet inn i lesernes hjerter. Han liker ikke vulgærmarxistiske forfattere som tømmer sine romanpersoner for alt som heter inderlighet og mystikk.

– Og jeg antar at de fleste forfattere ikke liker ham fordi han er umulig å forstå seg på?

– Ja, det er vel ikke noe nytt? Bare ta naturvinen pet nat dere ungdom liker så godt. Vår tids drink, på mange måter. Den er lett og forlanger ikke for meget av den som drikker av den. Men så snart dere blir servert en kompleks Bordeaux, er situasjonen en annen.