Et spørsmål om liv og død

«Klar scene,» sier inspisienten, og jeg kjenner at det knyter seg så hardt i magen at jeg tror jeg må spy. Egentlig pleier jeg å elske dette. Lyden av publikums prat som svinner sakte hen og scenelyset som fades opp med et slags løfte om at – nå kommer magiske ting til å skje.

Når jeg blir spurt om hvorfor jeg valgte å bli skuespiller, sverger jeg som regel til det pretensiøse svaret: «Jeg ønsker å fortelle de virkelig gode historiene.» Men egentlig handler alt om dette ene øyeblikket, når en forestilling er i ferd med å begynne og adrenalinet gjør at jeg føler meg uovervinnelig.

Det siste året har jeg reist land og strand rundt med en forestilling jeg ikke mestrer. Jeg har spilt over 80 forestillinger og får fortsatt ikke rollen under huden. Jeg er som en fremmed i min egen kropp. Jeg ser meg selv fra publikums perspektiv: redd, stiv og mekanisk, fullstendig blottet for tilstedeværelse og troverdighet.

Før var jeg aldri nervøs før en forestilling. Nå hender det at jeg kaster opp før jeg skal på scenen. Jeg advarer venner om at jeg kommer til å gå rett inn i garderoben etter at de har sett meg spille, ettersom jeg ikke takler å komme ut i salen og hilse på dem, i frykt for å oppdage at de ikke syns jeg presterte.

Hva skjedde? Hvor ble det av den barnlige teatergleden, den som fikk meg til å glemme alt annet enn det som foregikk på scenen? Når sluttet jeg å føle meg uovervinnelig?

For faktum er at jeg står foran hundrevis av publikummere hver eneste kveld og føler at jeg skal dø. Og på mange måter er det jo et spørsmål om liv og død, dette her: Prestasjonsangst er nemlig sterkt forbundet med behovet for å høre til, som for mange er helt essensielt for i det hele tatt å overleve. Dersom man ikke presterer godt nok, kan man fort få en følelse av at retten til å være blant menneskene man ønsker å tilhøre, er truet. 

Her kommer den indre kritikeren inn i bildet. Denne går møysommelig gjennom arbeidet og sjekker hvorvidt det kunne vært utført på en bedre måte. Med skeptisk mine og rødblyant i hånda holder den meg konstant under oppsyn og minner meg på følgende: «Ett lite feiltrinn, og du er ferdig.»

Dypest sett vet jeg at verden ikke raser sammen hvis jeg presterer dårlig. Men jeg kan miste retten til å drive med det som, i hvert fall tidvis, gir meg mer glede enn noe annet. Og da kjennes det litt som om verden vil rase sammen likevel.

Jeg har ei venninne som, selv etter 12 år som skuespiller, aldri har lest en eneste anmeldelse av forestillingene hun har spilt i. I stedet oppbevarer hun dem i en pappeske på loftet. Nå lurer hun på om tiden er inne for å ta mot til seg og lese hva kritikerne mente om roller hun gjorde for over 10 år siden. Jeg syns hun bør la dem ligge. Skulle anmeldelsene vise seg å være negative, har nok hennes indre kritiker fortalt henne det meste hun trenger å vite allerede.

Foto av Paul GreenUnsplash