Om verk og virkning

Noen opplevelser får man kanskje bare på et visst punkt i livet – da og bare da. Boken som brant sterkest i ungdommen blir senere til halvutslokkede glør, kun næret av nostalgi. Filmen som en gang var kullsvart og tørr, blusser plutselig til live tredve år senere. Kanskje finnes det en riktig tid for alle opplevelser – for hvert verk et kort vindu hvor de skinner sterkest?

Den leseropplevelsen som uten tvil har preget meg mest, den mest fysisk intense lesingen, er Albert Camus’ Den fremmede. Jeg vet ikke hva det var som slo meg ved boka. Jeg leste den en vinterferie på hytta da jeg var seksten år. Kanskje var det aksepten som hovedkarakteren Meursault hadde ovenfor verdens fullstendige meningsløshet? Det var virkelig annerledes enn alt annet jeg hadde lest før, særlig den komplette likegyldigheten som han utviser i møtet med mord, moral og morens død.

Det ble kanskje et møte mellom en sekstenårings umodne verdensbilde, der jeg fortsatt tviholdt på en barnslig tro på at alt var meningsfullt. Nå er det jo en truisme, en klisjé, at verden er meningsløs, men Den fremmede som roman er såpass gjennomført både stilistisk og tematisk at den aldri faller ned i banalitet. Tomheten gjennomsyrer språket, og for et barnlig sinn var møtet med denne tomheten rystende. Jeg fikk min første eksistensielle krise, og mamma nektet meg å lese boka igjen. 

Jeg fortalte venner om opplevelsen og anbefalte dem å lese den; jeg husker særlig godt en venninne som kom til meg da hun var ferdig og sa: “Var det alt? Jeg ble ikke særlig grepet.”

Det er kanskje ikke alle bøker som griper deg; det avhenger vel mye av hvor du er i livet. En bok om alderdommen vil nok uunngåelig gripe de eldre mer enn de yngre, og man er kanskje ikke alltid moden nok. Susan Sontag leste Forbrytelse og straff første gang da hun var tretten år; hun var kanskje fremmelig, men det får være grenser for hva en trettenåring får ut av Dostojevskij. Jeg husker godt da jeg satt full på et bryllup i Pyreneene og fortalte fetteren min at jeg synes Knausgårds Min Kamp-serie var så utrolig overvurdert, og  fikk til svar at jeg ikke var gammel nok til å forstå bøkenes genialitet fullt ut. Jaha, hva svarer man til det? Jeg får vel lese dem om femten år og se om jeg har forandret mening. 

Det går andre veien også. En venn av meg sa at Bjørneboes trilogi Bestialitetens historie var den sterkeste leseropplevelsen han hadde hatt. Han anbefalte meg likevel ikke å lese den, når man bikker tjue var det visstnok for sent. Bokens virkningsvindu var lukket; han trodde ikke jeg ville få en like oppskakende opplevelse. Men det er kanskje ikke alltid målet. 

Til en bokklubb skal jeg nå lese Den fremmede på nytt, for første gang på originalspråket. Så gjenstår det å se hvordan opplevelsen blir denne gangen.