Når støy blir musikk

For snart seks år siden befant jeg meg i en betongkjeller i utkanten av Tokyo. Min første tur til Japan, den moderne nerds pilgrimsferd. Kvelden var viet til eksperimentell rock, med band som Boris og Endon på plakaten. Men før noen av disse kom på scenen ble jeg utsatt for et aldri så lite kultursjokk: Heiji Kaino.

Det gikk omtrent slik: En eldre mann med langt, sølvgrått hår kommer opp på scenen og i løpet av sekunder er luften rundt meg fylt av øredøvende frekvenser. Ingen rytmer, ingen melodi, bare… støy.

Naturlig nok ble jeg overrumplet. Jeg var klar over at fenomenet fantes, men hadde alltid forbigått det i stillhet. Nå hadde jeg ikke noe valg. Og etter noen minutter med masochistisk tilvenning skjedde det noe uventet: jeg likte det litt. Jeg sluttet å høre og begynte å lytte.

Konserten preget meg i den grad at jeg brukte de neste to årene på en masteroppgave i estetisk filosofi om nettopp støy. Drømmen om å en dag få en vanlig jobb og et stabilt liv svant hen.

Det er lett å tenke på støy som en slags konseptkunst. En ren dekonstruksjon eller en billig antitese, en Waluigi til musikkens Luigi. Man kan dra paralleller til Duchamp og John Cages profetier, gni seg langs haken og nikke megetsigende over hvordan støy står som en institusjonell kommentar til «ordinær» musikk.

Men jeg slo meg ikke til ro med det. Støy er et utbredt kulturfenomen med tusenvis av artister og varierende uttrykk. Lyttere oppsøker støy som en hvilken som helst annen musikksjanger, kjøper t-skjorter og går på konserter. Med andre ord: folk oppfører seg som om støy er musikk.

Støy har som alle subkulturer et image. Artistene pakker gjerne musikken inn i bilder av bondage, industrielt forfall og splatterfilm. En ekstrem musikk med et ekstremt visuelt uttrykk. Idéen om at det hele er like mye konseptkunst som musikalsk uttrykk er aldri langt unna når støylegenden Merzbow gir ut en kassett inni et stykke betong.

Band som Sonic Youth og Can har eksperimentert med «umusikalsk» lydlek opp gjennom musikkhistorien, men støyen var alltid omkranset av riff og rytmer som satte den i en musikalsk kontekst. Denne konteksten forsvinner i støysjangeren. Skillet mellom lyd og musikk begynner å hviskes ut.

Hvis musikk er rytmer og melodi satt i system, blir det problematisk å innlemme støy i det gode selskap. Nei, vil man høre støy slik man hører alt fra Haydn til Rune Rudberg må man flytte blikket over til hva musikk gjør. Plutselig er vi i ullent territorium hvor gamle idéer om representering og ekspressivitet blomstrer.

Til syvende og sist er det fristende å følge Arthur Danto; flytte blikket fra artist og institusjon over til publikum. La opplevelsen være der det kunstneriske ligger – hvordan vi kan høre lyder, melodiske eller ei, som et uttrykk for noe annet.

Kanskje alt kan være musikalsk. Kanskje er jeg sykt pretensiøs. Hvem vet.