Dødelige dikt

Hvem er redd for poesi? Ingen – i disse dager.   

Ville Erna Solberg bli fylt med sinne om et satirisk dikt kritiserte henne i dagsavisene? Det er vanskelig å forestille seg. 

I Norge er dikt stuerene og servile, vi har ingen lang historie når det kommer til samspillet mellom poesi og politikk. Det har derimot Russland, ingen andre land har en litteraturhistorie så full av både mord og metrikk.

Den turbulente historien begynner alt med Aleksander Pusjkin, som idag regnes som Russlands største dikter, som selve grunnleggeren av den moderne russiske litteraturen. I sin levetid levde han delvis i eksil, delvis under tsarens konstante overvåkning. Hans ode til friheten lyder slik i Olav Rytters nynorske oversettelse:

Lær no av dette, konge og tsar,
For inga straff og inga lønner
Og alter eller fengsel var
ei trygd for dykk og dykkar sønner.

Er det en trussel mot tsaren? Moralen om at folkets vilje til frihet vinner fram uansett var nok vanskelig å svelge for den eneveldige. Det var så vidt at Pusjkin ble sendt i eksil og på så måte unngikk døden. 

*****

Poetenes liv og virke ble ikke noe lettere under det sovjetiske regime. Anna Akhmatova bar rundt på sitt sørgeverk Requiem i 25 år, fra by til by – hun skrev på det hver dag, men våget aldri å utgi verket. Diktene er innledet av en kort passasje i prosa som beskriver hvordan Akhmatova, sammen med mange andre hustruer og mødre, ventet i flere måneder utenfor fengslet i Leningrad for et glimt av fedre eller brødre, kjærester eller ektemenn som hadde blitt ført vekk av det hemmelige politiet. Det var først etter Stalins død i 1953 at hun mente tiden var moden for å publisere.

Tradisjonene for dødsbringende dikt er lange. 12. august 1952 ble kjent som ‘De myrdede poeters natt’ da tretten poeter av jødisk herkomst ble henrettet i Moskva. I 2014 oppstod en diskusjon på en bar mellom to lærere om hva som var den fremste litteraturformen: prosa eller poesi. Det hele endte med en forskrudd form for poetisk rettferdighet:  prosaforkjemperen drepte poesielskeren med kniv. 

*****

Kanskje er det Osip Mandelstam som best legemliggjør forholdet mellom poesi og politikk i  Russland. Mandelstam var en lenge poetisk ledestjerne med sine modernistiske dikt. Karrieren endte imidlertid raskt da han skrev et Stalinkritisk dikt. Diktet avsluttes med en fantastisk liten kuplett, med både en beskrivelse av Stalins morderiske tendenser, samt en fornærmelse rettet mot tyrannens bredde over brystet:

Every killing for him is delight,

And Ossetian torso is wide.

Stalin tok dette, ikke overraskende, noe ille opp. Mandelstam ble først, slik som Pusjkin, sendt i eksil, men det kunne ikke vare. Et par år senere ble han og kona tilbudt en ferie like utenfor Moskva; da de møtte opp, ble Mandelstam arrestert og sendt i GULAG-en i Sibir. Han sendte snart kona et brev og ba om varme klær – disse fikk han aldri, pakken kom tilbake med den harde beskjeden: ‘Adressaten er død.’ 

Osip Mandelstam sa det kanskje best selv, før han døde under forutsigelsens evige ironi:

«Bare i Russland er poesien respektert, den får folk drept. Finnes det noe annet sted hvor poesien er et så vanlig mordmotiv?»