Sartre og blindheten

Mot slutten av livet var Jean-Paul Sartre skjør og sykelig. Det siste hadde han kanskje alltid vært. Da han var tre år mistet han synet på det høyre øyet, senere fikk han en blødning bak det venstre. Til sist kunne han knapt se. Han hadde problemer med blodtrykket, og beina gjorde vondt etter en knapp kilometer.

Det verste var likevel å ikke kunne lese og skrive.

Alle som har sett et bilde av Sartre vet hvor stygg han var. Selv beskriver han i selvbiografien Les Mots (Ordene) hvor søt han var som unge, hvordan han ble mengdens midtpunkt med sine blonde krøller før han vokste ut av dette og ble nødt til å kompensere for styggheten med noe annet – dette andre ble intellektet som skulle skinne gjennom stygghetens skygge.

«Jeg begynte livet mitt som jeg uten tvil kommer til å ende det: omringet av bøker.»

Om man ikke forstår viktigheten av ordene for Sartre gjennom selvbiografiens tittel, så er den også delt opp i to deler: «Skrive» og «Lese». I sin barndom tok han til seg bokstavene og intellektet, de ble hans identitet. Da Sartre senere formulerte sin eksistensialistiske filosofi var en grunnleggende tese at ethvert menneske skaper seg selv gjennom sin livsførsel. Det skulle ikke råde noen tvil om hva som var Sartres livsførsel, hvordan han levde og hva han levde for.

Så hva skulle han gjøre da sykdommen tok hans siste, gode øye? Hvis lesing og skriving er ens liv, hvor går veien videre når synet svikter? Når du ikke lenger kan leve i samsvar med hvem du er? For lesing ble ikke lenger mulig for Sartre – han kunne så vidt skjelne linjene, men ikke se bokstavene – og selv om han klarte å utforme bokstaver med en penn, kunne han ikke se hva han hadde skrevet.

«Uten evnen til å lese eller skrive, så har jeg ikke lenger den minste mulighet til å være aktivt engasjert som forfatter: mitt yrke som forfatter er fullstendig ødelagt» sier Sartre i en samtale med sin forlegger, før han fortsetter:

«På en måte, så fratar det meg all grunn for å eksistere; jeg var, og jeg er ikke lenger, kan man si. Jeg burde føle meg nedkjempet, men av en uforklarlig grunn så føler jeg meg ganske bra: jeg er aldri trist, og jeg blir heller ikke melankolsk av å tenke på hva jeg har tapt.»

Hvorfor føler ikke Sartre seg nedkjempet, hvorfor ikke melankolsk? Det er en merkelig optimisme, en nesten uforståelig livslykke. Hvis hele livet hans har dreid seg rundt skriving og lesing, og begge to sakte blir fratatt ham, burde det ikke da føles tomt?

Det er et svar som åpenbarer seg: hvis et arbeid blir et liv, så blir uførheten en hvile. For Sartre var lesing og skriving selve livet, yrket ble livsførselen. Kanskje er det en trøst i svaksynet: endelig er arbeidet over. Endelig kunne Sartre hvile.