Romanse og strid på Theater-caféen

I dag bør du bestille bord på Theatercaféen. Om hverken rakfisktartar, kokt hummer eller østers med rødvinseddik virker særlig fristende, bør du gjøre det fordi stedet i seg selv er en vandring i norsk kulturhistorie.

En gang i tiden var det kulturpersonlighetene, bohemene og de radikale Steiner-tenkerne som holdt keiserlig taffel på Theatercaféen. Eierne av Theatercaféen, Caroline og Christian Boman Hansen, skjønte at hvis man skal skape et stamsted, må man la prominente gjester prege det i sin ettertid. De første portrettene ble hengt opp i 1924, og slik befestet de stedets rykte som kunstnerkafé.

At kjente kulturpersonligheter har satt sitt preg på barer og kafeer er langt ifra et norsk fenomen. Reiseguider over hele Europa tiltrekker seg turister ved å beskrive stedene Ernest Hemingway drakk: I Venezia var det på Harry’s Bar, i Madrid på Chicotes bar, i Paris på Ritz. Faktisk var Hemingway så ofte innom en bar i Havana at han til slutt fikk tildelt sin private barstol. Der står den fortsatt, mer enn 50 år etter hans død. The Literary Café i St.Petersburg har blitt en publikumsuksess gjennom å være det siste stedet poeten Aleksandr Pusjkin besøkte før han døde i en duell, og The Carousel Bar på Hotel Moteleone i New Orleans kan smykke seg med det faktum at Truman Capote ble født i en av deres suiter.

Så hvem ranglet på Theatercaféen? Blant gjestene som har fortært agurksmørbrød og sippet til martini er Knut Hamsun, Jens Bjørneboe, Erik Bye, Herman Wildenvey og Dag Solstad. Sistnevnte ble båret ut av Theatercaféen av fire kelnere i 1976 etter å ha holdt en syrlig tale på podiet. Når Sigurd Hoel og Helge Krog gikk tomme for ideer, satte de seg til rette på cafeen med hver sin pjolter.

Men også store kjærlighetsfortellinger har utspilt seg her. Det var i Theatercaféen Knut Hamsun og den 34 år yngre Marie Hamsun møttes for første gang. I Maries selvbiografi minnes hun en tid som inntraff for 43 år siden med blandede følelser: “Jeg tenker sørgmodig at kanskje skulle vi ikke målt hender allikevel den gangen på Theatercaféen for lenge, lenge siden?»

Theatercafeen har også – ikke overraskende – spilt en nøkkelrolle i strider og slagsmål. I 1962 publiserte Morgenbladet et intervju der det ble hevdet at forfatterne drakk for mye, hvilket resulterte i et brev fra Jens Bjørneboe som på sin side hevdet at “Theaterkafeens umoralske klientell består av en større procent-andel fordrukne forretningmenn og Morgenblad-lesere enn av forfattere”.

I dag er det mange som mener at Theatercaféen har mistet sin sjel og at stedet ikke lenger er et blivende sted å være for kunstnere og kulturfolk. Men også rundt århundreskiftet vanket historien om Ari Behn som klatret opp på orkesterbalkongen og utropte seg selv til Den nye vinen før han til slutt fikk et spark bak.

Det gjenstår å se hvem som i fremtiden skal dele Toralv Maurstads visshet om at han for all fremtid vil være omringet av feststemte mennesker i caféen. Han sa det kanskje best selv i en tale han holdt ved opphengingen av sitt eget portrett i 1984: «Samtidig er det underlig å vite at man hver eneste dag fra nu av befinner seg i godt lag blant spisende og snakkende og leende og skålende mennesker – godt å vite i ensomme stunder.»