Forbrytelse og Twist

En av tingene jeg bevisst unngår her i livet, er å delta i konkurranser eller trekninger der jeg kan risikere å vinne en pose med Twist. For meg er det å vinne en slik pose mer en straff enn premie.

Twist er en pose med avkapp-sjokolade som aldri hadde klart seg alene på det frie markedet. I stedet raskes de sammen med et par kjente sjokoladebiter i en pose og gjør en merkevare ut av det.  

Av en eller annen grunn har denne posen fått rykte på seg for å være noe luksuriøst. Bare legg merke til hvor mye posen koster, neste gang du er i butikken.

Det er nettopp dette aspektet som gjør posen så forferdelig å motta. Objektivt sett, finnes det ikke noen på denne jord som liker alle bitene, og fordi posen er så dyr, kan man heller ikke kaste den.

Legg merke til dette når du er hjemme hos noen fra den eldre garde. De har Twist stående i en skål på bordet. Ikke fordi de liker det, men fordi de håper det kommer gjester som liker de bitene de selv ikke liker. Bare på denne måten kan man omsider settes fri fra den enorme lasten som følger å eie en pose Twist. 

Om det da ikke er slik at folk faktisk elsker diskusjonene som oppstår rundt Twist-skålen. Med bombastiske utspill som at fransk nougat er den ENESTE gode, eller de som lover evig troskap til den tørre marsipanbiten. 

Det hele kunne like gjerne vært en diskusjon om hvilken Smurfehits-plate som er best. Dritt er dritt.

Jeg er sikker på at tradisjonen med å gi bort Twist-poser startet med at de første som kjøpte posen prøvde å bli kvitt den via en gavestafett. Dette har med tiden blitt misforstått som etterspørsel.

Kan vi ikke bare ende denne onde sirkelen her og nå? Jeg går mer enn gjerne frem som den første til å si høyt at jeg heller ønsker meg ingenting enn en pose Twist til jul. Unn deg selv noe godt i stedet.