Å leve med litteratur

Mine venner og jeg er enige om mye, men det er én ting vi alltid strides om: verdien av bøker. Ikke verdien av lesning for dannelse eller kunnskap, men verdien av å eie bøker, å ha dem stående fysisk i bokhyller rundt om i huset, på soverom og arbeidsværelse. 

Argumentene som gjentas er de samme: Hvorfor kjøpe og eie bøker når man kan låne dem gratis på biblioteket? Hvorfor ha en bokhylle full når man kan ha et nettbrett enda fullere? Bøker tar plass, bøker koster penger. I et tankeunivers hvor nytten er den fremste verdien, hvor alt blir vurdert etter sin instrumentelle nytte, der er argumentene for bøker svake. 

Tillat meg å være uenig.

La oss for et enkelt øyeblikk tro på alt som blir sagt om lesing: det er formativt, instruerende; det gjør oss smartere, rikere på erfaring og med ny innsikt inn i særskilte og allmennmenneskelige kvaler. Hvis lesing var halvparten av alt det så er dets viktighet ubestridt. 

Likevel, hvorfor betyr det at man behøver å eie bøkene? 



Om bøker er så rike på erfaring og innsikt – og om alt du har lest har vært med på å forme deg – så er bokhyllen et utstillingsvindu inn i ditt liv og dine erfaringer. Bokhyllen sier noe om deg, det er et mausoleum over betydningsfulle innsikt og inntrykk. Alle gjester på besøk vil kunne ta en titt rundt om i bokhyllene og få et reelt innblikk i hvem du er og hvem du har vært. Til og med de uleste bøkene sier en hel del: de utgjør et leksikon over hvem du kommer til å bli og hvem du ønsker å være. 

Ikke bare for de besøkendes del, bøkenes egentlige verdi ligger for den enkelte. Store som små leseopplevelser, hvilken glede er det ikke på en søvnløs natt å vake fra bokhylle til bokhylle, plukke ut poesi og drama, kunstbøker og romaner – og plutselig bli kastet tilbake i tid, plutselig huske følelsen du hadde den gang da du leste.

Og bøkene som ligger ditt hjerte nærmest, hvordan skal de være en del av hverdagen om du ikke til enhver tid har anledning til å dykke inn i dem? Det er ikke alle som kan gjøre som Józef Czapski i sovjetisk fangeleir og forelese om passasjer fra Proust kun med hukommelsen til hjelp – eller som vår egen Francis Bull gjorde om Ibsen og Bjørnson på Grini. For alle andre, om man ønsker å leve med Shakespeare eller tenke med Solstad, har vi bare et alternativ: bøker i bokhyllen.