Kald krig på bussen

Når jeg kommer over leserinnlegg av typen «kjære deg som snek i pølsekø på 17. mai», tenker jeg på hvorfor vi så ofte tyr til iskald passiv-aggressivitet fremfor å si fra. Det er lett å tenke at man ikke skal kunne trenge å si fra når det gjelder brudd på folkeskikk, men hva er det prinsippet egentlig verdt?

Klokken er nesten elleve på kvelden, og jeg sitter på Haukeliekspressen fra Oslo til Seljord. Jeg har med meg bok, og gleder meg til å sitte i ro og mak og lese uavbrutt. Plutselig setter det seg en mann i setet foran meg. Han snakker høylytt i telefonen. Før jeg rekker å reagere, gjør han en voldelig bevegelse med seteryggen. Beina mine må bøyes under setet for å få plass, og seteryggen havner i fanget mitt, med hodet hans rett foran ansiktet mitt.

Når kommer passasjeren foran meg til å skjønne at jeg, med mine over gjennomsnittet lange bein sitter i en skikkelig klemme? Sannsynligvis aldri, så i stedet prøver jeg ut litt forskjellige passiv-aggressive taktikker.

Jeg later som jeg vrir meg i setet og sukker overdrevet mens jeg varierer styrken på dultene. Ingen respons. Hva slags fyr er dette? Jeg har muligheten til å sette meg i det tomme setet ved siden av meg, men noe har blitt vekket i meg. 

Etter ulidelige minutter, avslutter han telefonsamtalen sin og legger seg for å sove. Jeg ser mitt snitt. Tomsingen legger hodet sitt inntil nabosetet, under festet til sikkerhetsbeltet. Jeg kan vel ikke? Jo, han fortjener det. Jeg dulter hardt til i setet, slik at hodet hans smeller inn i den harde setebelteholderen.

Han bråvåkner. Det ser ikke ut til å bry ham noe særlig, han snur seg bare over på den andre siden. Jeg følger nøye med de neste tre timene, og med jevne mellomrom dulter jeg til. Særlig når han plasserer seg under setebelteholderen.

Jeg gjennomfører konstante provokasjoner, i håp om en konfrontasjon, slik at jeg kan sette ham på plass. Ettersom det blanke bakhodet hans ligger rett i fanget mitt, tillater jeg meg å hoste litt på dét også.

Men hvem er egentlig den gale av oss? Han som ikke vet at han gjør noe galt, eller han som får blåmerker på knærne av å hevne seg på han som sitter foran ham i tre timer? Den enkle utveien er kanskje den mest konstruktive, men er den like gøy?

Foto av Aarón Blanco TejedorUnsplash