Paul de Mans vekst og fall

I

Omdømmet til Paul de Man tok en brå vending. Ved hans død i 1983 var han blant de viktigste litteraturteoretikerne på det amerikanske kontinentet; han spilte en vesentlig rolle i å innføre den fransk-tyske filosofien til fakultetene, en tankeretning som siden har vært dominerende. Fire år senere, var situasjonen derimot en annen. 

I 1987 stod det en liten notis i New York Times som meldte at det var blitt oppdaget antisemittiske artikler skrevet av en nå avdød Yale-professor. Avsløringen sendte sjokkbølger gjennom akademia. Kollegaer, studenter og venner ble tvunget til å gjennomgå en granskning av seg selv og deres tidligere ledestjerne. Kunne Paul de Man ha vært nazikollaboratør? Sympatisør? 

Dette skulle ikke bli den siste avsløringen av Paul de Man. Et par år senere ble det oppdaget at han hadde levd et dobbeltliv som bigamist med to koner på forskjellige kontinenter, og enda ti år senere ble det oppdaget at alle hans akademiske attester var forfalsket. Da han hadde søkt om universitetsstillinger hadde han oppgitt titler på flere avhandlinger han hadde skrevet i Belgia, som først tjue år etter hans død viste seg å være fabrikasjoner. 

Det er forunderlig at Paul de Man greide å klatre til toppen av den akademiske elite helt uten kvalifikasjoner, kun utstyrt med sjarm og skarphet.

II

Det er en dyp og gjennomgående ironi i alt dette. Paul de Man hadde viet sin karriere til en teori som forkastet biografiens rolle i tolkningen av et verk – teksten var det eneste som betydde noe, forfatteren var død. Etter hans egen død, ble biografi hans saumfart og alle hans tekster ble lest i lys av hans liv: kunne man lese et hint av nazisme i de senere tekstene hans? Med andre ord nøyaktig det motsatte av hva de Man ønsket.

Samtidig trådde et mørkt spørsmål fram: hadde Paul de Man forutsett dette? Fra graven ble teoriene han etterlot hans egen beste forsvarer: Teoriene om å utviske forfatteren i lesningen av verket ble plutselig det beste forsvaret for hans fortid som nazikollaboratør.

Heller enn rene teoretiske standpunkter, kunne hans tanker om biografi være mørke, utspekulerte måter å renskrive sitt eget liv? En måte å unnlate sine egne synder? Hele hans tankesett kunne plutselig leses som en utvisking av hans egen fortid, men det hjalp ikke – fortiden hans er ikke glemt, alle som leser ham er smertelige klar over hans synder.

I et skjebneomslag ble plutselig de Man det fremste objektet for biografiske studier, en teoretisk retning han motarbeidet hele karrieren. Hva er det om ikke skjebnens ironi?