Plebeiisk hastverk eller gourmet?

Jeg befinner meg for tiden i landet der druene blåner på kvist og osten er så moden at den, for å benytte et uttrykk av Anne-Kat Hærland, ligger og knurrer mot deg i disken.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg til det sitrende bylivet i Bordeaux, men kom ved en tilfeldighet over en airbnb hytte på landet i Frankrike, nærmere bestemt Bergerac-området. Jeg er nå omringet av grønne daler, tunge grand cru flasker og storslåtte vinåkre så langt øyet kan se. Her er ingen naboer i mils omkrets, og nærmeste boulangerie stenger når det passer for butikkeieren.

Det kan i det hele tatt virke som om hele Bergeracs befolking tar det med knusende ro. Familien jeg bor hos bruker mesteparten av dagen på å spise lunsj, for så å finne ut av hva de skal spise til middag. Far i huset, Christophér, kan finne på å ta fri fra jobben for å plukke en mengde sopp i skogen. Han er av typen som synes det er absurd å gå og lukke seg inne på et lite kontor en solskinnsdag. Han velger seg heller en kurvstol med en sigarett mellom leppene, en kaffe og et lite glass konjakk på bordet.

Christophér mener at vår tid lider av «plebeiisk hastverk». Han vet hva han snakker om: han jobbet som finanstopp i Paris i en årrekke før han omsider tok til fornuft, sluttet med salg og skaffet seg en tomt på landet. Nå representerer hans livsstil «noe visst pittoresk, gammeldags verdig som tiden har behov for», for å si det som sjefen selv – en åpenbar storleser av den britiske forfatteren Wodehouse.

For min franske familie i Bergerac er kjøkkenet den sosiale møteplassen, og matlaging nærmest en dyd: Christophér, hans kone og deres to barn samles rundt bordet flere timer av gangen for å prate sammen, kutte løk og la kraften koke.

Jeg må innrømme at en slik livsstil appellerer hos meg, som tross alt er oppdratt av en far som moste atskillige hvitløksfedd og tilsatte mystiske ingredienser i barnematen fra Rema 1000 for å løfte kvaliteten et par hakk. Gjennom hele barndommen gikk jeg rundt og bæsjet grønt mens gourmeten i meg vokste!

Men tilbake til denne såkalte roooolige matkulturen: det er gjort flere studier på helsegevinsten av å spise skalldyr og drikke Sancerre i godt lag. Den amerikanske kokke-personligheten Anthony Bourdain hevdet at det er et direkte, omvendt proporsjonalt forhold mellom hyppigheten av familiemåltider og sosiale problemer. Det er statistisk sett mindre sannsynlighet for at medlemmer av familier som jevnlig spiser sammen, vil rane en bank, spille inn eselporno eller begå selvmord i fremtiden.

Bourdains konklusjon er følgende: «Hvis lille Timmy bare hadde fått mer kjøttpudding ville han kanskje ikke blitt en som i voksen alder fylte frysebokser med biter av småspeidere.»

Man kan selvsagt mene hva man vil om denne teorien, men det er ingen tvil om at Christophér og hans lille kjernefamilie har det godt her på landet. Nå må jeg legge fra meg pennen en liten stund; familien har invitert meg på feit and med karamelliserte poteter og nysanket sopp. Når jeg omsider kommer hjem fra ferie, er det stor fare for at jeg selv tar meg fri fra jobb med begrunnelsen glede.