Totenbeinli

Jeg sitter i skyggen av et fikentre i hagen til en av Europas ledende psykoanalytikere. Han kom bort til oss på Piazza della Repubblica igår kveld. Det var så sjeldent han fikk snakke morsmålet sitt nå som han bodde i Italia, fortalte han. På bordet foran meg ser jeg fikener, sigarer og nytraktet kaffe. Når jeg takker nei til melk i kaffen hever Wolfgang brynene: «Keine Milch?». Jeg aner den psykoanalytiske holdningen bak det retoriske spørsmålet, og skjønner at i denne hagen vil enhver fristelse jeg måtte avslå eller falle for avsløre hemmeligheter jeg ikke visste jeg hadde. Det blir med én fiken. I denne jungelen av freudianske assosiasjoner er det spesielt én kobling mellom kake og skulptur jeg hefter meg ved.

I Sveits ligger den bortgjemte dalen Bergell, som består av en rekke knøttsmå landsbyer, forteller Wolfgang. Bergell er ikke bare hjem til sukkerbakere og konditorer. Hele Giacometti-slekten har nemlig vokst opp blant dalens mange søtsaker. Landsbyboerne i Bergell har alltid hatt et talent for kaker og konfekt, og det var ikke uvanlig at en utvandret dalboer kom hjem med velfylte lommer etter å ha gjort suksess som konditor i Paris, Venezia eller en annen europeisk metropol.

Hadde konditorkunsten ikke vært så flyktig, men lignet andre kunstformer, som skulpturen, hadde kanskje denne historien vært allmennkunnskap. I motsetning til småkakene Biberli og Schümli, eller nøttekjeksen som henter navnet sitt fra beina til de døde, Totenbeinli, er skulpturene til Alberto Giacometti alt annet enn glemt. Skal vi tro Wolfgang, gjenfinner vi disse kakene i formene til Giacometti’s spinkle kropper, rundt omkring i verdens fremste museer og samlinger.