Lyvekunst

“God smak er unnskyldningen jeg alltid har gitt for å leve et så slett liv,” hevdet Oscar Wilde. Han var et forførende midtpunkt i Londons litterære sirkler på 1800-tallet, særlig kjent for sine eksklusive vaner og friske mottoer som “synd er det eneste virkelig fargerike som er igjen i moderne tid” og “det er bare den intellektuelt fortapte som i det hele tatt diskuterer”.

Wilde var en dikter som likte å lyve, for underholdningens skyld. Uten løgn – ingen fortelling, var hans budskap. Løgnerens formål var utelukkende å sjarmere, underholde og spre glede. “Samfunnet må før eller siden vende tilbake til sin leder, den fascinerende og kultiverte løgner”, mente Wilde. Han elsket skuespillet, fordi det var langt viktigere enn selve livet. Eller for å si det med en av Wildes treffsikre replikker: “Det er bare de overfladiske kvalitetene som varer. Menneskets dypere natur finner man fort ut av.”

Selv bar han flosshatt og påfuglfjær, og menget seg med folk som gråt, gapskrattet og gestikulerte. For Wilde handlet livet om å skape seg, en holdning som ifølge ham kun var å oppdrive hos kunstnere og kriminelle.

   *                                                  

Spørsmålet er: Hvorfor hadde Wilde et slikt behov for å estetisere virkeligheten? Et sted synes Wilde å mene at lyvekunsten faktisk uttrykker virkeligheten, men i temmet form: “Dens styrke ligger i at den ikke sårer oss, i at den tillater oss å felle noen tårer uten at vi blir såret”.

Løgn blir med andre ord et vern for lidelse og sorg i livet, en slags flukt fra livet selv. Hos den senere Wilde kan vi imidlertid se at skjønnheten ikke lenger er å finne i løgnen, men i sannheten: “Bare sannheten kan garantere for at man faktisk lever et liv”. 

Og sannheten om Wilde var denne: Han var gift med en kvinne, men elsket menn. Hans affære med unge Lord Alfred Douglas ble skjebnesvanger for ham. Den 25. mai 1895 ble Wilde dømt til fengsel for homoseksuell atferd – en svært alvorlig forbrytelse i datidens London.

Wildes store sorg i livet var kanskje at han selv var tvunget til å leve gjennom løgn. Man kan liksom se for seg hvordan dikteren skriver urkomiske replikker, lever bak masker, danser på bordet, og gråter seg i søvn.