Monster, monstrum

monster n. uhyre, vanskapning, misfoster

Monsteret hviler alltid i utkanten av vår kultur. Enten det er et uhyre i en skrekkfilm eller en mann arrestert for dyremishandling, vil monsteret aldri være en del av vårt fellesskap.

I

Egentlig betydde monstrum på latin et varsel, et jærtegn – det kommer fra verbet moneo som betyr å advare eller gi råd. 

Gjennom århundrene har betydningen forskjøvet seg. Et monstrum i antikkens Roma var noe som varslet motbør og motgang, et ondt tegn. Senere, i renessansen, ble tankene heller ledet mot noe grotesk, noe unaturlig. Nå i våre dager, brukes monster på to forskjellige måter:

  1. et monster som en svulst på fellesskapet; noe sykt og fordervet som ved å benevne med navnet monster skjæres vekk og avgrenses fra oss. Et monster er noe abnormalt, som ikke er del av det menneskelige fellesskap. 

Det er denne første betydningen som har festet seg hos oss og blitt den mest vanlige. Det er en rensende aktivitet: ved å benevne med monster skjæres det sykelige vekk, det avgrenses fra oss. På denne måten setter vi grensene for hva som er moralsk rett og galt.

Vi må imidlertid ikke glemme den andre betydningen, den opprinnelige betydningen:

2. et monstrum som et farebringende varsel, et tegn på at noe er galt. Monstrumet blir her en epidemi, det blir et sykdomstegn på at svulsten har spredd seg gjennom samfunnets blodårer og fordervelsen har forplantet seg. 

Denne andre betydningen ligger nærmere opptil ordets opprinnelse, at monsteret skal varsle om et større tegn i tiden. 

II

For å tydeliggjøre skillet mellom de to, la oss ta et kasus fra nyhetene den siste tiden: den unge Manshaus – som brutalt myrdet sin stesøster og deretter forsøkte å begå terror i en moske nær ham – har enstemmig blitt fordømt som et monster, men man er uenige om hva han representerer.

Er han et monster i den første betydningen? – et avvik som ikke er representativ for massen, en ensom ulv, et enkelt-tilfelle? Eller er han et varsel på at rasismen og islamofobien har spredd seg, og at det norske samfunnet har blitt sykt?

III

De to tolkningene peker på vidt forskjellige veier videre, hvilke ringvirkninger hendelsen skal få:

1. Ved å avgrense og avskjære Manshaus fra resten av oss og kalle ham til et monster, tar vi tydelig avstand fra handlingene hans og viser solidaritet med ofrene. Ved å gjøre Manshaus til syndebukk, så renser vi samvittigheten vår for alt han representerer og slipper selv å hanskes med de underliggende problemene. 

2. Leser vi Manhaus som et sykdomstegn derimot, kan det innby til en nasjonal selvransaking. Men ved å fordømme en hel nasjon, kan man risikere å fremmedgjøre massene fra den viktige kampen mot rasisme og å utvanne et viktig begrep.

Det er to motstridende forklaringsmodeller og striden mellom de to utspiller seg igjen og igjen. Til eksempel: alle er enige om at Stalin var et monster, men betyr det at kommunismen per se er monstrøs? De lærde strides. Et monstrum hinter om det som skal komme, det skal vise oss noe. Så gjenstår det å se hvilket ‘monster’ som kommer seirende ut.