Filosofisk benkpress

Du ankommer et treningsstudio, går til styrkeapparatene og blir alltid møtt av det samme spørsmålet: – hvor mye tar du i benken? For en overfladisk idioti! Så harry!, tenker du kanskje – men du har misforstått, kjære kritiker: benkpress er egentlig en eksistensiell øvelse. 

For ved hvilke andre øvelser risikerer du å dø ved manglende gjennomføringsevne? Hvis et markløft skulle vise seg å bli for tungt, vel, så klarer du simpelthen ikke rikke vekten, og om du klarer det, er det bare å slippe vekten ned på gulvet når du kjenner ryggen svikte. Dette funker ikke i benken. Hvis vekten er for tung, blir du kvalt, knust eller kvestet av stangen. Du legger deg frivillig ned som under giljotinen og stirrer skrekkslagen opp på stanga, puster inn, løfter den opp, og idet du fører den ned mot din skjøre brystkasse håper du at dette ikke er dine siste sekunder. 

Benkpress minner oss på hvordan det er å leve, for den minner oss på hvordan det er å dø. Enhver vellykket økt er en seier over døden som kanskje er uunngåelig, men ikke i dag! Disse gymrottene er ikke overfladiske, de er heller blant våre viseste, fordi de hanskes med døden ukentlig i en slags danse macabre på benken, hvor enhver repetisjon er en liten memento mori. Den franske filosofen Montaigne mente filosofering er en øvelse i å dø, ettersom filosofer ofte baler med de store spørsmål: liv, død, Gud, mening og så videre. Benkerne lever sin filosofi i praksis – noe som er mer enn de fleste gjør.