Retusjering i realismens tidsalder

En gang i 1868 besluttet de nære vennene Edgar Degas og Édouard Manet seg for å utveksle malerier. Manet prydet for anledningen et lite lerret med et par plommer som Degas frydet seg over. Degas’ bidrag derimot, et dobbeltportrett av Manet og hans kone Suzanne, ble kjøligere mottatt. Neste gang Degas så maleriet sitt igjen, i et middagsselskap hjemme hos Édouard og Suzanne, var lerretet flerret i to rett gjennom profilen til Madame Manet. Skuffet og fornærmet rev Degas med seg maleriet og hang det opp i leiligheten sin i Rue de Ballu. Der forble det hengende urestaurert frem til hans død 27 år senere.

Bakgrunnen for Manets lemlestelse av portrettet har vært grunnlag for omfattende spekulasjon. Av de mange ryktene som svermer rundt Degas’ ufrivillige diptyk, synes én spesielt nærliggende for oss i retusjeringens tidsalder.

Som realist var Manet programmatisk forpliktet til å male ting slik de var. Men han gjorde et behendig unntak for sannferdig fremstilling når det gjaldt sin kones profil. Det ble nemlig sagt om Suzanne at hun hadde un grand nez. Om dette medfører riktighet, er det åpenbart at den nesen som pryder portretter av Suzanne Manet i dag, er en annen enn den som en gang satt på fjeset hennes. «Troppo vero!» skal Innocens X etter sigende ha ropt da han så Diego Velázquez fremstilling av ham som pave: «Altfor sant!». Ordene gjelder øyensynlig også for Manet. Det sies at Manet var så misfornøyd med hvor stor, henholdsvis virkelighetsnær Degas hadde malt hans kjære kones nez, at han i affekt ikke så noen annen løsning enn å beskjære verket.