Å være født, ufullstendig

Det er nesten en eventyrlig tanke: at én enkelt opplevelse kan sette alt i et nytt lys; at den kan ha så stor innvirkning at etterdønningene føles i flere tiår senere. 

***
1933 var et annus horribilis for Samuel Beckett. To av hans nærmeste døde: først faren hans, deretter hans kusine (og store ungdomsforelskelse) Peggy. Han falt ned i en dyp depresjon, og formulerte på dette tidspunktet sin livsfilosofi slik: hele livet er en lang, dødbringende sykdom. Vi fødes som hjelpeløse, ute av stand til å ta vare på oss selv, og oftest ender livet også på samme vis. Alltid er vi prisgitt andres godhet. 

Denne filosofien stod i stil til Becketts eget liv, hvor han gjennom hele livet var rammet av sykdom – store, smertefulle, verkende byller vokste fram på ryggen hans og gjorde ham sengeliggende, kraftløs. I brev til nære venner skisseres resten av hans sykdomshistorie: lungehinnebetennelse, tenner som må trekkes, magesmerter, nattlige ‘hjerteattakk’, og en talgcyste i anus “which happily a fart swept away before it became operable”.

Legene forstod ikke hva plagene til Beckett skyldtes, det var ingen åpenbar årsak, det hele virket psykosomatisk: alle Becketts sjelelige plager fikk et kroppslig utslag; hans depresjon var innrisset i hans sykelige kropp. 

Det var bare ett naturlig steg videre, og Beckett begynte kort tid senere i psykoanalyse hos Dr. Wilfred Bion. Terapitimene var likevel ikke særlig fruktbare, og det var ikke før to år senere han fikk en forklaring på sin tilstand.

***

En dag ble Beckett overrasket av Dr. Bion som foreslo at de skulle spise middag sammen, for deretter å overvære et av foredragene til psykoanalytikeren Carl Jung, Freuds store arvtaker.
Mot slutten av foredraget forteller Jung en kort anekdote om en ung jente på åtte år med “de mest fantastiske mytologiske drømmer”. Faren hennes kom oppskaket til Jung og lurte på hva disse drømmene betydde, men Jung kunne ikke fortelle hva han egentlig trodde drømmene betydde. For drømmene inneholdt en uhyggelig prognose; de varslet om at noe var alvorlig galt, om at den lille jenta var døende. Hun døde ett år senere av en infeksjonssykdom. Jung konkluderer: “Hun hadde aldri blitt født fullstendig.”

For Beckett var disse ordene en åpenbaring. Her hadde han en ramme som alle bitene passet inn i: hans prenatale minner, at han husket sin egen fødsel som smertefull, hvorfor han så ofte søkte tilflukt i senga, hvorfor han så ofte besøkte moren sin. Beckett hadde selv aldri blitt født fullstendig. For ham ble dette en logisk forklaring på den mangelfulle og ufullendte utviklingen av hans personlighet, endelig falt brikkene på plass. Over tjue år senere, i teaterstykket All That Fall, lar han karakteren Mrs. Rooney gjenfortelle hele anekdoten, begynnende med:

 “…it was something he said…that has haunted me ever since…”. 

Beckett delte innsikten med nære venner gjennom hele livet. Om han fortsatt ikke følte seg som en hel person, om han fortsatt led av tilbakevendende sykdom, hadde han nå en trøst: han visste hvorfor.