Skrevet av

Tapet av rommets musikalske identitet

Det har aldri vært lettere å utvikle en musikksmak enn i dag. Ikke bare lar tjenester som Spotify deg høre omtrent all musikk du kunne tenke deg å oppsøke uten å vanære opphavsretten eller tømme sparegrisen, men Spotify er også mer enn villig til å gjøre jobben for deg; alt du trenger å gjøre er å trykke play, og du vil bli foreslått en hel rekke sanger algoritmen tror du kan like. Fantastisk. Nå som kurator-jobben blir gjort av din personlige lille bot—eller “botler,” avledet fra butler, men passende nær Hitler—har du endelig mer tid til overs til å holde deg oppdatert på de dankeste meme’sa.

Det er ikke bare den personlige smaksutviklingen som blir påvirket av de nye musikkvanene heller, men også musikkutvalget. Hva er det egentlig som skjer med musikkbiblioteket vårt når det består av omtrent all musikk som er spilt inn og delt? Akkurat som den botler-kuraterte smaken blir det ribbet for en dimensjon av personlighet. For å gi et eksempel på det, skal jeg ta meg noen kunstneriske friheter og dikte opp et scenario noen som er en generasjon eldre enn meg kanskje kan bekrefte gyldigheten av.

De monotone ukedagene gled endelig over i helg, og som vanlig for fredag er, dro jeg rett over til Pelle med en frossenpizza og ei kasse bjørnunger vi skulle sette til livs. “Faen,” sier Pelle, “har du hørt den nye til Kjøtt, eller?” Jeg visste ikke engang at Kjøtt hadde kommet med ny skive, for jeg henger ikke så mye i den lokale platebutikken min. “Nei, men snurr den, da,” sier jeg. Vi vorser som regel hos Pelle, for Pelle har den suverent beste platesamlingen. Det gir likesom kåken hans en identitet som er uatskillelig fra selve fyren; som om rommet får en musikalsk identitet.

Men hva gjør vi i dag? Kan vi vorse hos deg, fordi du har størst stue? Fordi du er nærmest utestedene vi liker? Fordi naboene dine ikke klager så mye? Anonymt. Homogent. Sterilt. Og ikke noe diktatur på musikken som blir spilt. Kanskje spiller vi fra vertens spilleliste, men her er det åpent for alle. Dette gir riktignok noen interessante muligheter til å queue Scooter eller Death Grips når du uunngåelig ender opp på vors eller fest der majoritetens musikksmak er like anonym, homogen, og steril som rommene selv er blitt, men jeg vet ikke om det er verdt å bytte ut den karakteristiske stua til Pelle mot dette intetsigende demokratiet som all-musikk-tilgjengelig-overalt har skapt.

“I mellom buskene vi stirret på det som minnet om andre tider” sørger vårt nokså problematiske musikalske ikon Varg Vikernes på åpningssporet “Det som en gang var” fra skiva Hvis lyset tar oss. Jeg vet vi skal være litt forsiktige med å se tilbake, for fascisme og nostalgi går likesom hånd-i-hånd. Men som Jonathan Crary skriver i 24/7, har det modernistiske prosjektet ofte blitt beskrevet som standardiseringen av opplevelsen; i stedet for å åpne opp for forskjellige opplevelser, er tjenester som Spotify med på å standardisere hvordan en fest høres ut. Alt var selvfølgelig ikke bedre før, men det betyr ikke at det ikke kan være verdt å stoppe opp og tenke over hvordan ny teknologi påvirker våre egne opplevelser—på godt eller vondt.