Skrevet av

Rapsodes drikkegilde og filosofisk angst

I dag organiserer vi i rapsode-redaksjonen et drikkegilde for å feire verden og dens utallige perspektiver. Vi gjør det ved å samle en haug med hyperentusiastiske, sangvinske, dionysosdyrkende melankolikere. Kunstnere, poeter og sensitive individer, som har lyst til å komme ut av sine respektive skall som eremittkreps som er på søken etter nye hus.

Visste du at det finnes noe som heter NEVROEKSISTENSIALISME? Ikke? Jeg visste det så sannelig ikke, før jeg foretok et google-søk, der jeg plottet inn ordene «philosophical anxiety» nå nylig. Jeg var interessert – som en filosof med angst – både hva filosofer har å si om fenomenet angst (som er en hel del) men også om det var dokumenterte tilfeller på filosofer med angst. Men det var altså dette som dukket opp da jeg foretok det ovennevnte søk «Your anxiety might be explained by neuroexistentialism.»

Nevroeksistensialisme stresser meg, da det kan tolkes som et av mange fancy forsøk på å redusere («re» tilbake til, «dusere», fra latinsk for «vei», så «lede tilbake igjen til, ved å forklare») det menneskelige sinn til nevrale prosesser. Da hjernen er et uhyre viktig og vanvittig komplekst organ som ser ut til å være knyttet til de fleste av våre mentale operasjoner, så betyr det fortsatt ikke, at mine tanker, følelser og opplevelser, spesielt slik de er knyttet til andre mennesker, befinner seg på innsiden av skallens fettkammer. Et slikt syn, som vi kan knytte til det som på fagspråket kalles «naturalisme» (at naturvitenskapene fullt ut kan forklare virkeligheten) er i hvert fall et syn som gir meg angst. Så jeg må kanskje i terapi for med nevroeksistensialisme for å kvitte meg med angsten jeg nettopp fikk ved å lese om det forflatende synet nevroeksistensialisme.

Men noe som ikke gir meg angst er venner. Gode venner minner meg på at jeg aldri kan være fanget i mitt sinn, men at jeg – slik fenomenologene og de opprinnelige eksistensialistene hevdet – er «kastet» inn i en verden jeg både former og befinner meg i, og at denne verden i sitt grunnvesen er bygget opp av flere perspektiver på den. Dette betyr nettopp at virkeligheten aldri kan være gitt, aldri fullt ut satt, men at den kommer til å utvide seg når du samler inn flere perspektiver på den. Og deg selv.

Lars Lillo Stenberg synger i DeLillos’ album av 2011 at «hjernen er alene». Men det betyr ikke at vi er det. For det er noe usynlig som binder oss sammen, og det er ORD. Skål rapsodister!