Skrevet av

Rapsodes reisebrev: Parasitter, butter chicken og Jahn Teigen

For de fleste av oss er ikke sommeren over helt enda – men for meg er den det. Jeg er tilbake i hamsterhjulet vi kaller jobb, og ser allerede tilbake på mine deilige tre uker ferie med tårefylte øyne. Jeg har innsett at min største hobby er å ha fri. Hva enn man fyller den fritiden med varierer så klart, men bare det å ha fri fra fengselet som er Teams-møter og mailtråder er en helt egen type frihet. Uansett!

Jeg har ikke ligget på latsiden denne ferien, tvert imot har jeg prøvd å makse den berømte Norgesferien til bristepunktet. Jeg kickstartet kalaset i Mandal, en skummel liten by på Sørlandet. Med brosteinsgater, bløde konsonanter og hvite trehus fremstår byen som en utsøkt perle på sommerstid. Men du trenger ikke kjenne mer enn én lokal Mandalitt for å innse at alt i byen henger sammen: alle er i familie. Alle har vokst opp sammen, er naboer, er sammen med hverandre og er bestevenn med søsknene sine. Det er ikke normalt.

Hvorfor Mandal, spør du? På fylla ble jeg revet med og meldte meg som frivillig på en av de få festivalene som faktisk gjennomførte i år, nemlig Mandaljazz. Dermed brukte jeg fire dager på å koke opp, marinere, steke og servere butter chicken og butter blomkål til omlag 100 personer og fikk samtidig et innblikk i Mandals koselige sektmiljø. Det var en uforglemmelig opplevelse å være på festival igjen, se konserter i et lite telt og kjenne på den ekte sommeren – men jeg var alltid litt redd for at de på slutten av festivalen skulle ofre meg til en Sørlandsgud. Heldigivis gikk det bedre enn i Midsommar. 

Etter et stopp hjemom for å dynke leveren ytterligere i duggfrisk alkohol, sol og venner, tok jeg og en venninne spontant en ukes roadtrip til Tønsberg, Risør og Ør i Halden. En merkelig miks som ga mange minner. I Tønsberg vil jeg trekke frem den artige Jahn Teigen-statuen foran Quality Hotel. En blid, liten messing-Jahn sitter ved et bord og ønsker velkommen til alle som går forbi. Mitt eneste spørsmål er om Jahn virkelig var så liten som statuen tilsier, for den er virkelig i barnestørrelse. 

På Risør besøkte jeg Johanna (en av våre andre eminente redaktører) og hele hennes familie, og fikk et Risør-opphold på speed, med morgenbad, dorging, båtturer, skalldyrpizza på Pir1, lokale kjenninger og rødvin langt inn i natten. I Halden, min egen hjemby, fikk vi også svingt oss verre med en rekke østfoldske opplevelser, men det går vi ikke inn på nå. 

Vel hjemme var jeg klar for å virkelig nyte de siste, viktige dagene av ferien – men skjebnen ville det annerledes. Etter en fantastisk helg med _mye_ karaoke, opplevde jeg at hele kroppen ble fylt til randen med røde prikker av typen insektsbitt. Samtidig med dette fant jeg fire mistenkelige biller i min seng. Jeg konkluderte kontant med at vi hadde fått veggdyr i leiligheten og gjorde et voldsomt nummer ut av det de neste dagene. 

Dette inkluderte å gråte i telefonen til pappa gjentatte ganger, kontakte huseier, høre med hele styret om noen andre hadde veggdyr, fryse klær, lufte madrasser, sove på sofaen og å gå rett inn i en akutt depresjon hvor jeg innså at mine neste måneder ville bli på hotell. Men tror du ikke lykken snudde da jeg fant ut at det slettes ikke var veggdyr, men en parasitt! Joda, det finnes visst fugleparasitter i ferskvann i Norge, og noen ganger går de inn i huden på mennesker, dør der og gir vedkommende en allergisk reaksjon. Dette skjedde altså med meg. Heldig! Men helt ærlig, jeg tar en fugleparasitt over veggdyr any day. 

Kos dere videre med sommer, sol og ferie, heldige jævler!