Våre moralske begreper har sitt opphav i negative erfaringer av at mennesker kan bli fullstendig ødelagt om deres rettigheter og grenser ikke blir respektert og anerkjent, om vi skal tro Jay Bernstein. Begreper som integritet og selvrespekt oppstår på bakgrunn av våre refleksjoner over erfaringer av at mennesker har blitt såret, skadet eller fullstendig destruert av andre menneskers handlinger.

Når vi er sammen med andre mennesker er vi nesten alltid skyld i å såre den vi er med og bryte den andres grenser. Kanskje er det en velment vits som stikker litt for hardt eller en kommentar om noens religion vi gjerne skulle vært foruten. Når vi sårer andre mennesker kjenner vi ofte på en frykt for hvordan det vil gå med den vi har skadet og en skyldfølelse for å ha såret noen vi er glad i. Når andre er såret av noe vi har gjort mot dem, igangsetter dette ofte selvrefleksjon. Hva var det jeg gjorde som var galt? Som regel fører dette til en beklagelse, en anerkjennelse av den andres grenser og en lovnad om at det ikke skal gjenta seg. En slik anerkjennende handling, av den andres sårbarhet og skjørhet, gjør det mulig for disse personene å stole på hverandre og ha det fint sammen på ny. 

Ifølge psykoanalytikeren Melanie Klein er det gjennom negative erfaringer av å såre andre mennesker at barnet opparbeider seg en stadig større evne til å ta ansvar for egne handlinger overfor andre mennesker, vise omsorg for andres sårbarhet og ta hensyn til deres grenser. Vår gradvis ervervede omsorg for andre og ideer om andres grenser, integritet og selvrespekt, erverves gradvis gjennom negative erfaringer av å såre andre. Dannelsen av moralske begreper, som integritet og selvrespekt, kan dermed ikke forstås uavhengig av dets utviklingspsykologiske opprinnelse og kan spores helt tilbake til mor-barn-relasjonen. 

Menneskerettighetene og menneskeverdet er ifølge Bernstein også basert på en negativ moralsk erfaring av at mennesker kan ødelegge andre mennesker. På samme måte som vi trenger at vår omgangskrets erkjenner det når de har sagt eller gjort noe sårende, trenger vi i tillegg å få våre menneskerettigheter anerkjent så snart de blir tatt fra oss, enten det er snakk om tap av ytringsfrihet, religionsfrihet, bevegelsesfrihet, privatliv, rett til politisk deltakelse eller noen av de andre punktene i verdenserklæringen om menneskerettigheter. Dermed, alle nivåer av moralen, fra en venn som beklager en sårende vits, til artikkel 27 i menneskerettighetserklæringen: «Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskaplige fremgang og dens goder», er vår respons som medmennesker, til at vi alle er utsatt for å bli såret, skadet og ødelagt av andre menneskers handlinger. Og viktigst av alt; vi er fullstendig avhengige av å ha tilgang på disse anerkjennende symbolske strukturene når det er oss selv som har blitt krenket og dypt såret. Vi trenger å få anerkjent av andre at det er feil at vi ble nektet tilgang til det kulturelle liv og en lovnad om at det ikke skal skje igjen, for at vi fullt ut, på ny, skal bli i stand til å nyte samfunnets kulturelle liv. Som samfunn og medmennesker har vi et gjensidig ansvar for å anerkjenne når andres rettigheter og grenser blir krenket. Gjennom anerkjennende handlinger hjelper vi hverandre gjennom vonde og såre opplevelser, slik at vi alle kan reise oss, og på ny bli i stand til å leve meningsfulle og verdige liv. 

Foto av Birmingham Museums Trust på Unsplash